SOLVEIGS SANG

Jeg har vært på Solveig Slettahjell-konsert. For første gang.

Norge har opptil flere gode jazzsangere, for eksempel Kjersti Stubø og Silje Nergaard. Ikke noe å si på kunnskapen eller talentene, men jeg har noen ganger savnet en nerve, litt lidenskap og kanskje til og med litt kamp. Det kan bli for flinkt og pent.

Slettahjell begynte også ganske forsiktig på kveldens konsert, men hun bygget opp en forventning om noe mer. Og det kom. Med den gospelinspirerte låta Be Steady tok hun frem en inderlighet og en dynamikk og en kraft som rørte meg langt inn i hjertet. Både kroppen og stemmen hennes liksom fødte noe, og jeg tror det var helt stille i salen. Det var som en kamp som utspilte seg på scenen, hvor hver enkelt kjempet med sine våpen. Det var praktfullt.

Jeg har ikke hørt plata Tarpan Seasons, og kanskje er studioversjonene mer blodfattige. Den skal visstnok være countryinspirert. Anmelderen i studentavisa i Trondheim er ikke overvettes begeistret, og har mest lyst til å skifte spor når Be steady kommer. Hun trekker frem How they shine og You go I som albumets beste. Mulig det. Jeg lot meg beta og bevege av Be steady live. Ikke mye country over den. Jeg ble veldig positivt overrasket over det musikalske uttrykket til Slow Motion Orchestra. Mer elektronika og ambient enn jeg er vant til å høre. Mulig det har noe med at Solveig har skrevet mesteparten av materialet selv, og ikke bare tolker standardlåter. Platen Tarpan Seasons er basert på et bestillingsverk til Vossajazz i år.

Da Slettahjell som første ekstranummer satte seg ved flygelet og sang (etter sedvane) Tom Waits' Take it with me, ble jeg rett og slett sjarmert. Det er sjelden jeg ser artister som byr på seg selv på denne måten som jeg opplevde at Solveig Slettahjell gjorde på denne konserten. En artist som flere ganger gir uttrykk for at hun er glad for applaus og takknemlig for publikums lydhørhet, inngir både stolthet og respekt.

Har du mulighet - løp og hør!

Foto: Oskar Henn

SLIK EN SKU'N HATT'

Er Forden i orden, så går den.
Er ikke Forden i orden, så står den i gården.

Det samme kan sies om Saab også. Når den ikke går, så står den. Og det gjør vår Saab nå. Den står. I gården. Med flatt batteri, uten plugger, med gåen tenningsmotor, hva vet jeg. Men går gjør den i hvert fall ikke. Det må jo være minst to uker siden den kom fra verkstedet, så det var vel ikke annet å vente....

Det er få ting som får meg til å ligge søvnløs. Men biltrøbbel tåler jeg ikke. Da våkner jeg svett og utmattet kl fire og gruer meg til regninga skal betales. For den kan jo fort komme opp i to Londonturer. Minst. Det er ikke morsomt.

I gamle dager kunne man jo småfikse litt selv. Instruksjonsboka i den ene hånda og skiftnøkkelen i den andre. Jeg har da egenhendig skiftet både plugger og bremseskiver på min gamle Volvo 142 73-modell. Den gangen var biler mekaniske. Ikke slike fiksfakserier som med Saaben. Den må inn på verksted for reprogrammering. Reprogrammering!! Den skal sikkert ikke opp på en bukk en gang. De bare kobler til noen ledninger og vips! - et par tastetrykk, så er den frisk igjen.

Eller kanskje den bare skal lades. Jeg vet ikke. Tør ikke åpne panseret engang. Startkabler har jeg aldri blitt fortrolig med. Skal jeg ringe Viking? Falken? Og skal jeg si fra til min bedre halvdel eller skal han bare finne det ut når han kommer hjem etter en uke ute i Europa?

Bil er skumle greier. Hadde det ikke vært for at det er så forbasket morsomt å kjøre, skulle jeg bare avstått fra hele konseptet. Men det går ikke for en som synes det er lykken i livet å sette seg inn i en bil. Men den må starte, da!!

Jeg har begynt å se på tv...

I går kom jeg hjem fra høstferie. Litt sånn post-ferial stemning. Sofaen var eneste alternativet, og siden klokken bare var syv, og jeg bare hadde lyst til å se engelsk kostymedrama, satte jeg meg ned med alle de seks Jane Austen-filmene mine. Men jeg har jo sett alle sammen mange ganger. Det får da være måte på ensporethet. Så jeg gikk for noe annet britisk i stedet, for tror du ikke; jeg fant sesong 2 av Jeeves og Wooster i bokhylla, med plasten intakt. Fire episoder på rappen. Storartet. Glimrende. Utsøkt osv. Ganske hysterisk.

Greia er at jeg liker så godt Hugh Laurie. Stephen Fry også, selvfølgelig. Men spesielt Hugh Laurie. Han er så vanvittig i rollen som Bertram Wooster at det er nesten ikke til å holde ut. Han er ikke så mye dårligere i Blackadder, heller. Antall teite grimaser på den fyren kan antakelig ikke telles. Dessuten kan han håndtere språklige eksesser med større selvfølgelighet enn de fleste andre.

Derfor har jeg lurt fælt på hvordan han egner seg som seriøs doktor. Jeg, som ikke ser på tv, har nå plottet inn Dr House på kalenderen - med ukentlig alarm. Og i kveld så jeg min første episode. Nr 2 av 16. Kan bli vaner av slikt. Jeg var veldig spent på om han unngår de sinnsyke ansiktsuttrykkene han driver med som Wooster. Og det må jeg si, å se Hugh Laurie i scene etter scene uten et eneste smil er ganske rart. Et par gummirykninger ja, men i det store og hele ganske kontrollert. Han sier mye snodig som ikke er så lett å forstå, men jeg kjenner jo ikke rollefiguren enda, så det kommer seg vel etter hvert.

Jeg tror kanskje jeg kommer til å sitte foran tvn de neste 15 onsdagene. Men det er kun hvis det ikke er Champions league-kamper, for da må jeg skygge banen....

Og den fine tegninga, den har Arwen Evenstar laget. Takk til deg.

Søling i fjæra II

Søling i fjæra

Joda. Det er pent i Lofoten. Overveldende vakkert, med stupbratte fjell rett i havet. Taggete rekker av utilgjengelige tinder. Idylliske rorbuer ...å spar meg! Det som er fascinerende med Lofoten og i og for seg nordnorge, er den pragmatiske holdningen til søppel. Grav det ned i fjæra, synes å være en gjengs løsning på hvordan man kvitter seg med avfall som ikke blir hentet av renovasjonsvesenet. Så ser det slik ut også, enkelte steder. Det er ved å jakte på dritt blant fjæresteinene du finner de riktig poetiske fotomotivene. Hva de finner på å slepe ut i havet! Biler og gamle landbruksmaskiner, møbler og gammalt ræl, det er liksom ingen grenser. En gang fant jeg restene av en flådd elg. Nei, jeg juger ikke. Det så ut som elgen hadde kledd av seg og gått videre in the nude. Bare hamsen lå igjen. Pent og ryddig lå den der. Det var nesten så jeg trodde den hadde gjennomgått et hamskifte. Men det var altså mennesker som hadde stått for prosessen! Nærmere bestemt nordlendinger. Mulig jegere fra andre områder også forlater elgen på denne måten, men ikke i fjæra! Jaja. Nok om det. Elgen går vel i oppløsning, men neppe den Volvo Duett 1958-modellen som lå to hundre meter bortenfor elgen. På samme lille øy fant vi også en Commer pent parkert oppi skogkanten, en gammel harv og diverse kjerrehjul nydelig dandert i Guds frie natur. Med evige bølgeslag og fjellenes urokkelige aksept som akkompagnement. Jeg har tatt min dose postkortfotos, bevares. Men etter uker med himmel og hav slår det liksom ikke på samme måte lenger. Derimot har dritten i fjæra magnetisk virkning. Det er mitt nye prosjekt. Så følg med, følg med.