MÅ VI HA DETTE?

I et forsøk på ikke å være reaksjonær, satte jeg meg ned for å ordne med Facebooksiden min, slik at den kunne være klar til varslet overgang til tidslinje i morgen. Men jeg må innrømme at jeg mistet litt interesse for hele Facebookprosjektet. Hvis det er slik som jeg tror det er, kan jeg ikke flytte rundt på bokser og selv bestemme hvordan siden min skal se ut. Jeg vil velge hva jeg skal ha hvor, hvilke applikasjoner jeg skal ha hvor, hvor jeg vil ha oppdateringer plassert. Kort sagt, jeg hadde et lønnlig håp om at jeg kunne strømlinjeforme den etter mitt kreative behov uten å være grafisk designer og veldig inne i slikt. Men det ser ut som det meste er faste installasjoner. Og jeg må si jeg misliker at siden er blitt vertikal. Er den ikke mye mer uoversiktlig? Man må lete i sik-sak nedover siden, og det er vanskelig å få øye på informasjonen. Noen påstår at det er mye morsommere å jobbe med. Dem om det. Jeg mistet interessen. Hvis de først skal endre funksjonene, ønsker jeg mer frihet. Så jeg må vel lage meg en blogg, og jobbe med den så jeg får den som jeg vil. Men hei - jeg har jo en blogg! Eller så kan jeg håpe på at det ikke blir noen overgang til tidslinje denne gangen heller. De har jo sagt det før...

SKILIVETS GLEDER

Jeg er ingen skigåer. Det innrømmer jeg åpent og ærlig. I det hele tatt er jeg ingen vintertype. Jeg blåser en lang marsj i om Northug ligger og griner uti løypene og det banker overhodet ikke hett i mitt blod når Svindal står på pallen. Klaustrofobi er ordet som best beskriver den følelsen jeg kommer ut på gårdsplassen og må forholde meg til to meter høye snøskavler.

Like fullt gikk jeg til anskaffelse av et par Madshus langrennski i fjor. En billig skipakke, men likevel. Jeg kjøpte langrennski. Grunnen var antakelig at jeg hadde noen tanker om at det egentlig var deilig å snøre sin sekk og spenne sine ski. Jeg hadde et par turer, slett ikke noen ødeleggende opplevelser, det skal også innrømmes. Med perfekte preparerte blåswix-ski gled jeg sammen med gode venner rundt omkring i løypenettet på Beitostølen. Riktig idyllisk.

Antakelig var det noe slikt jeg hadde i tankene da jeg i ettermiddag heltemodig ikledde meg to lag tynn ull og pustende skibekledning. I går var det nærmest snøstorm her i traktene. OK, snøfriskbris, da. Kanskje opp til kuling i kastene. Men det lavet ned og føyk, så sikten var ca 30 meter. Et grisevær de lux. Jeg kjente nervene flise seg opp minutt for minutt ettersom snøskletta la seg oppover kjøkkenvinduet. Stor var derfor overraskelsen da dagen i dag forbarmet seg over oss med sol og stille og 5-6 kuldegrader. I dag kunne det kanskje være fint med en skitur, tenkte jeg. Og så gjorde jeg det som folk gjør når de skal gå på ski, jeg spente på meg skiene og staket ut av gårdsplassen. De første hundremetrene går i villastrøksgater, så jeg staket til jeg kom til noe som lignet et skispor. Litt urovekkende at det så ut som få hadde gått der, så fin som dagen var. Men det er sikkert bare de første meterne, tenkte jeg. Optimisten. Ettersom jeg tråkket meg innover skogen, ble det klart for meg at det kom ikke til å bli noe mer preparert eller opptråkket. Jeg skjønner at ikke idrettslaget hadde vært ute med løypemaskiner på en søndag etter et slikt usannsynlig vær. Men jeg trodde ærlig talt at det var litt flere enn tre som hadde gått skiløypa før meg. Det var det ikke. Sporet lå 30 cm nedi snøen og stavene sank en halvmeter for hvert tak. Ørlitt tungt, vil jeg si.

Flere har rådet meg til å ta et kurs i smøring og skiteknikk. Ikke fordi de har sett meg på ski, men de har snakket av begeistring. Jeg har tenkt at det får da være måte på. Jeg - som "flaug på ski innpå åsen hår bidige synda'", som det heter på fedrenespråket - jeg trenger da vel ikke lære å gå på ski! Hadde det vært noen som hadde iakttatt meg i løypene i dag, ville de ikke sett noen "flyge på ski". De ville sett en som labbet av gårde, knapt nok glid, vinglete i anklene, tung i sessen. På et tidspunkt tenkte jeg at nå ser jeg sikkert akkurat ut som mora mi på ski på 70-tallet. Og hun var vitterlig ingen Marit Bjørgen.

Det var ikke moro. Men det var liksom ikke aktuelt å gi seg, heller. Jeg kom til et kryss, men fortsatte videre, i stedet for å ta raskeste vei hjem. Nå er ikke løypa så veldig lang, kanskje 3-4 kilometer til sammen. Jeg gikk der og kjente på at det verket i føttene og stakk i knærne. Prøvde å senke skuldrene for ikke å få krampe i skulderleddet der jeg basket meg fram. Jeg var kald på rompa. Hadde noen klapset meg vennskapelig bak, hadde hele bakenden gått i knas, hadde det ikke vært for at den består av et generøst lag fett.

Da jeg endelig kom ned på den freste gangveien på vei hjem, var jeg så forbannet at jeg la i vei så blodpumpa skreik. Jeg hogg stavene i bakken og sparket fra. Det var ingen skispor der, men jeg sank i hvert fall ikke i snø til knes. Jeg skøytet og staket om hverandre. De siste hundremeterne slengte jeg skiene på aksla og gikk hjem.

Har du hatt en fin tur, spurte de da jeg kom hjem. NEI! Jeg har ikke hatt en fin tur. Jeg har hatt en fæl tur.

Det ble ikke noe pallplassering på meg. Ikke en skarve diplom engang. Men jeg skal ha for innsatsen. Det skal jeg søren meg ha!

NYTT VEIBIBLIOTEK, MY ASS

Det tredje veibiblioteket ble åpnet på Tiur'n Kro i Stor-Elvdal nylig. Det er beregnet på farende folk og yrkessjåfører som ønsker å låne lydbøker i arbeidstida. Ifølge biblioteksloven skal Staten bekoste filialen, men penger til drift er det ikke utover prosjektperioden. Bibliotekaren må bruke fritida, for noen lønn er det ikke snakk om.

Hallo?!!! Hvem er det som sitter og bestemmer slikt? Det første veibiblioteket på Høydalsmo i Telemark har ikke akkurat vist seg å være noen suksesshistorie. Ikke et øre til drift har de, og dermed ikke muligheter til å kjøpe inn nye lydbøker. Bibliotekaren har ikke fått lønn i løpet av halvannet år og utlånet ligger på rundt 250 i året. De faste lånerne mister fort interessen, sier bibliotekar Normann. Det tror vi på. Ideen er ikke engang særlig god.

Hvorfor i all verden kan ikke yrkessjåfører gå på vanlige biblioteker og låne de lydbøkene de vil i fritida si, SLIK VI ANDRE GJØR??? Bibliotekene er etablerte, og selv en yrkessjåfør har vel noe fritid som samsvarer med lokalbibliotekets åpningstider?

SOLVEIGS SANG

Jeg har vært på Solveig Slettahjell-konsert. For første gang.

Norge har opptil flere gode jazzsangere, for eksempel Kjersti Stubø og Silje Nergaard. Ikke noe å si på kunnskapen eller talentene, men jeg har noen ganger savnet en nerve, litt lidenskap og kanskje til og med litt kamp. Det kan bli for flinkt og pent.

Slettahjell begynte også ganske forsiktig på kveldens konsert, men hun bygget opp en forventning om noe mer. Og det kom. Med den gospelinspirerte låta Be Steady tok hun frem en inderlighet og en dynamikk og en kraft som rørte meg langt inn i hjertet. Både kroppen og stemmen hennes liksom fødte noe, og jeg tror det var helt stille i salen. Det var som en kamp som utspilte seg på scenen, hvor hver enkelt kjempet med sine våpen. Det var praktfullt.

Jeg har ikke hørt plata Tarpan Seasons, og kanskje er studioversjonene mer blodfattige. Den skal visstnok være countryinspirert. Anmelderen i studentavisa i Trondheim er ikke overvettes begeistret, og har mest lyst til å skifte spor når Be steady kommer. Hun trekker frem How they shine og You go I som albumets beste. Mulig det. Jeg lot meg beta og bevege av Be steady live. Ikke mye country over den. Jeg ble veldig positivt overrasket over det musikalske uttrykket til Slow Motion Orchestra. Mer elektronika og ambient enn jeg er vant til å høre. Mulig det har noe med at Solveig har skrevet mesteparten av materialet selv, og ikke bare tolker standardlåter. Platen Tarpan Seasons er basert på et bestillingsverk til Vossajazz i år.

Da Slettahjell som første ekstranummer satte seg ved flygelet og sang (etter sedvane) Tom Waits' Take it with me, ble jeg rett og slett sjarmert. Det er sjelden jeg ser artister som byr på seg selv på denne måten som jeg opplevde at Solveig Slettahjell gjorde på denne konserten. En artist som flere ganger gir uttrykk for at hun er glad for applaus og takknemlig for publikums lydhørhet, inngir både stolthet og respekt.

Har du mulighet - løp og hør!

Foto: Oskar Henn

SLIK EN SKU'N HATT'

Er Forden i orden, så går den.
Er ikke Forden i orden, så står den i gården.

Det samme kan sies om Saab også. Når den ikke går, så står den. Og det gjør vår Saab nå. Den står. I gården. Med flatt batteri, uten plugger, med gåen tenningsmotor, hva vet jeg. Men går gjør den i hvert fall ikke. Det må jo være minst to uker siden den kom fra verkstedet, så det var vel ikke annet å vente....

Det er få ting som får meg til å ligge søvnløs. Men biltrøbbel tåler jeg ikke. Da våkner jeg svett og utmattet kl fire og gruer meg til regninga skal betales. For den kan jo fort komme opp i to Londonturer. Minst. Det er ikke morsomt.

I gamle dager kunne man jo småfikse litt selv. Instruksjonsboka i den ene hånda og skiftnøkkelen i den andre. Jeg har da egenhendig skiftet både plugger og bremseskiver på min gamle Volvo 142 73-modell. Den gangen var biler mekaniske. Ikke slike fiksfakserier som med Saaben. Den må inn på verksted for reprogrammering. Reprogrammering!! Den skal sikkert ikke opp på en bukk en gang. De bare kobler til noen ledninger og vips! - et par tastetrykk, så er den frisk igjen.

Eller kanskje den bare skal lades. Jeg vet ikke. Tør ikke åpne panseret engang. Startkabler har jeg aldri blitt fortrolig med. Skal jeg ringe Viking? Falken? Og skal jeg si fra til min bedre halvdel eller skal han bare finne det ut når han kommer hjem etter en uke ute i Europa?

Bil er skumle greier. Hadde det ikke vært for at det er så forbasket morsomt å kjøre, skulle jeg bare avstått fra hele konseptet. Men det går ikke for en som synes det er lykken i livet å sette seg inn i en bil. Men den må starte, da!!