
SKILIVETS GLEDER
Jeg er ingen skigåer. Det innrømmer jeg åpent og ærlig. I det hele tatt er jeg ingen vintertype. Jeg blåser en lang marsj i om Northug ligger og griner uti løypene og det banker overhodet ikke hett i mitt blod når Svindal står på pallen. Klaustrofobi er ordet som best beskriver den følelsen jeg kommer ut på gårdsplassen og må forholde meg til to meter høye snøskavler.
Like fullt gikk jeg til anskaffelse av et par Madshus langrennski i fjor. En billig skipakke, men likevel. Jeg kjøpte langrennski. Grunnen var antakelig at jeg hadde noen tanker om at det egentlig var deilig å snøre sin sekk og spenne sine ski. Jeg hadde et par turer, slett ikke noen ødeleggende opplevelser, det skal også innrømmes. Med perfekte preparerte blåswix-ski gled jeg sammen med gode venner rundt omkring i løypenettet på Beitostølen. Riktig idyllisk.
Antakelig var det noe slikt jeg hadde i tankene da jeg i ettermiddag heltemodig ikledde meg to lag tynn ull og pustende skibekledning. I går var det nærmest snøstorm her i traktene. OK, snøfriskbris, da. Kanskje opp til kuling i kastene. Men det lavet ned og føyk, så sikten var ca 30 meter. Et grisevær de lux. Jeg kjente nervene flise seg opp minutt for minutt ettersom snøskletta la seg oppover kjøkkenvinduet. Stor var derfor overraskelsen da dagen i dag forbarmet seg over oss med sol og stille og 5-6 kuldegrader. I dag kunne det kanskje være fint med en skitur, tenkte jeg. Og så gjorde jeg det som folk gjør når de skal gå på ski, jeg spente på meg skiene og staket ut av gårdsplassen. De første hundremetrene går i villastrøksgater, så jeg staket til jeg kom til noe som lignet et skispor. Litt urovekkende at det så ut som få hadde gått der, så fin som dagen var. Men det er sikkert bare de første meterne, tenkte jeg. Optimisten. Ettersom jeg tråkket meg innover skogen, ble det klart for meg at det kom ikke til å bli noe mer preparert eller opptråkket. Jeg skjønner at ikke idrettslaget hadde vært ute med løypemaskiner på en søndag etter et slikt usannsynlig vær. Men jeg trodde ærlig talt at det var litt flere enn tre som hadde gått skiløypa før meg. Det var det ikke. Sporet lå 30 cm nedi snøen og stavene sank en halvmeter for hvert tak. Ørlitt tungt, vil jeg si.
Flere har rådet meg til å ta et kurs i smøring og skiteknikk. Ikke fordi de har sett meg på ski, men de har snakket av begeistring. Jeg har tenkt at det får da være måte på. Jeg - som "flaug på ski innpå åsen hår bidige synda'", som det heter på fedrenespråket - jeg trenger da vel ikke lære å gå på ski! Hadde det vært noen som hadde iakttatt meg i løypene i dag, ville de ikke sett noen "flyge på ski". De ville sett en som labbet av gårde, knapt nok glid, vinglete i anklene, tung i sessen. På et tidspunkt tenkte jeg at nå ser jeg sikkert akkurat ut som mora mi på ski på 70-tallet. Og hun var vitterlig ingen Marit Bjørgen.
Det var ikke moro. Men det var liksom ikke aktuelt å gi seg, heller. Jeg kom til et kryss, men fortsatte videre, i stedet for å ta raskeste vei hjem. Nå er ikke løypa så veldig lang, kanskje 3-4 kilometer til sammen. Jeg gikk der og kjente på at det verket i føttene og stakk i knærne. Prøvde å senke skuldrene for ikke å få krampe i skulderleddet der jeg basket meg fram. Jeg var kald på rompa. Hadde noen klapset meg vennskapelig bak, hadde hele bakenden gått i knas, hadde det ikke vært for at den består av et generøst lag fett.
Da jeg endelig kom ned på den freste gangveien på vei hjem, var jeg så forbannet at jeg la i vei så blodpumpa skreik. Jeg hogg stavene i bakken og sparket fra. Det var ingen skispor der, men jeg sank i hvert fall ikke i snø til knes. Jeg skøytet og staket om hverandre. De siste hundremeterne slengte jeg skiene på aksla og gikk hjem.
Har du hatt en fin tur, spurte de da jeg kom hjem. NEI! Jeg har ikke hatt en fin tur. Jeg har hatt en fæl tur.
Det ble ikke noe pallplassering på meg. Ikke en skarve diplom engang. Men jeg skal ha for innsatsen. Det skal jeg søren meg ha!


