Tenk på det, du!

2010-02-21T15:51:00.005+01:00

SKILIVETS GLEDER

Jeg er ingen skigåer. Det innrømmer jeg åpent og ærlig. I det hele tatt er jeg ingen vintertype. Jeg blåser en lang marsj i om Northug ligger og griner uti løypene og det banker overhodet ikke hett i mitt blod når Svindal står på pallen. Klaustrofobi er ordet som best beskriver den følelsen jeg kommer ut på gårdsplassen og må forholde meg til to meter høye snøskavler.

Like fullt gikk jeg til anskaffelse av et par Madshus langrennski i fjor. En billig skipakke, men likevel. Jeg kjøpte langrennski. Grunnen var antakelig at jeg hadde noen tanker om at det egentlig var deilig å snøre sin sekk og spenne sine ski. Jeg hadde et par turer, slett ikke noen ødeleggende opplevelser, det skal også innrømmes. Med perfekte preparerte blåswix-ski gled jeg sammen med gode venner rundt omkring i løypenettet på Beitostølen. Riktig idyllisk.

Antakelig var det noe slikt jeg hadde i tankene da jeg i ettermiddag heltemodig ikledde meg to lag tynn ull og pustende skibekledning. I går var det nærmest snøstorm her i traktene. OK, snøfriskbris, da. Kanskje opp til kuling i kastene. Men det lavet ned og føyk, så sikten var ca 30 meter. Et grisevær de lux. Jeg kjente nervene flise seg opp minutt for minutt ettersom snøskletta la seg oppover kjøkkenvinduet. Stor var derfor overraskelsen da dagen i dag forbarmet seg over oss med sol og stille og 5-6 kuldegrader. I dag kunne det kanskje være fint med en skitur, tenkte jeg. Og så gjorde jeg det som folk gjør når de skal gå på ski, jeg spente på meg skiene og staket ut av gårdsplassen. De første hundremetrene går i villastrøksgater, så jeg staket til jeg kom til noe som lignet et skispor. Litt urovekkende at det så ut som få hadde gått der, så fin som dagen var. Men det er sikkert bare de første meterne, tenkte jeg. Optimisten. Ettersom jeg tråkket meg innover skogen, ble det klart for meg at det kom ikke til å bli noe mer preparert eller opptråkket. Jeg skjønner at ikke idrettslaget hadde vært ute med løypemaskiner på en søndag etter et slikt usannsynlig vær. Men jeg trodde ærlig talt at det var litt flere enn tre som hadde gått skiløypa før meg. Det var det ikke. Sporet lå 30 cm nedi snøen og stavene sank en halvmeter for hvert tak. Ørlitt tungt, vil jeg si.

Flere har rådet meg til å ta et kurs i smøring og skiteknikk. Ikke fordi de har sett meg på ski, men de har snakket av begeistring. Jeg har tenkt at det får da være måte på. Jeg - som "flaug på ski innpå åsen hår bidige synda'", som det heter på fedrenespråket - jeg trenger da vel ikke lære å gå på ski! Hadde det vært noen som hadde iakttatt meg i løypene i dag, ville de ikke sett noen "flyge på ski". De ville sett en som labbet av gårde, knapt nok glid, vinglete i anklene, tung i sessen. På et tidspunkt tenkte jeg at nå ser jeg sikkert akkurat ut som mora mi på ski på 70-tallet. Og hun var vitterlig ingen Marit Bjørgen.

Det var ikke moro. Men det var liksom ikke aktuelt å gi seg, heller. Jeg kom til et kryss, men fortsatte videre, i stedet for å ta raskeste vei hjem. Nå er ikke løypa så veldig lang, kanskje 3-4 kilometer til sammen. Jeg gikk der og kjente på at det verket i føttene og stakk i knærne. Prøvde å senke skuldrene for ikke å få krampe i skulderleddet der jeg basket meg fram. Jeg var kald på rompa. Hadde noen klapset meg vennskapelig bak, hadde hele bakenden gått i knas, hadde det ikke vært for at den består av et generøst lag fett.

Da jeg endelig kom ned på den freste gangveien på vei hjem, var jeg så forbannet at jeg la i vei så blodpumpa skreik. Jeg hogg stavene i bakken og sparket fra. Det var ingen skispor der, men jeg sank i hvert fall ikke i snø til knes. Jeg skøytet og staket om hverandre. De siste hundremeterne slengte jeg skiene på aksla og gikk hjem.

Har du hatt en fin tur, spurte de da jeg kom hjem. NEI! Jeg har ikke hatt en fin tur. Jeg har hatt en fæl tur.

Det ble ikke noe pallplassering på meg. Ikke en skarve diplom engang. Men jeg skal ha for innsatsen. Det skal jeg søren meg ha!

2010-01-08T08:20:00.002+01:00

NYTT VEIBIBLIOTEK, MY ASS

Det tredje veibiblioteket ble åpnet på Tiur'n Kro i Stor-Elvdal nylig. Det er beregnet på farende folk og yrkessjåfører som ønsker å låne lydbøker i arbeidstida. Ifølge biblioteksloven skal Staten bekoste filialen, men penger til drift er det ikke utover prosjektperioden. Bibliotekaren må bruke fritida, for noen lønn er det ikke snakk om.

Hallo?!!! Hvem er det som sitter og bestemmer slikt? Det første veibiblioteket på Høydalsmo i Telemark har ikke akkurat vist seg å være noen suksesshistorie. Ikke et øre til drift har de, og dermed ikke muligheter til å kjøpe inn nye lydbøker. Bibliotekaren har ikke fått lønn i løpet av halvannet år og utlånet ligger på rundt 250 i året. De faste lånerne mister fort interessen, sier bibliotekar Normann. Det tror vi på. Ideen er ikke engang særlig god.

Hvorfor i all verden kan ikke yrkessjåfører gå på vanlige biblioteker og låne de lydbøkene de vil i fritida si, SLIK VI ANDRE GJØR??? Bibliotekene er etablerte, og selv en yrkessjåfør har vel noe fritid som samsvarer med lokalbibliotekets åpningstider?

2009-10-07T22:50:00.005+02:00

SOLVEIGS SANG

Jeg har vært på Solveig Slettahjell-konsert. For første gang.

Norge har opptil flere gode jazzsangere, for eksempel Kjersti Stubø og Silje Nergaard. Ikke noe å si på kunnskapen eller talentene, men jeg har noen ganger savnet en nerve, litt lidenskap og kanskje til og med litt kamp. Det kan bli for flinkt og pent.

Slettahjell begynte også ganske forsiktig på kveldens konsert, men hun bygget opp en forventning om noe mer. Og det kom. Med den gospelinspirerte låta Be Steady tok hun frem en inderlighet og en dynamikk og en kraft som rørte meg langt inn i hjertet. Både kroppen og stemmen hennes liksom fødte noe, og jeg tror det var helt stille i salen. Det var som en kamp som utspilte seg på scenen, hvor hver enkelt kjempet med sine våpen. Det var praktfullt.

Jeg har ikke hørt plata Tarpan Seasons, og kanskje er studioversjonene mer blodfattige. Den skal visstnok være countryinspirert. Anmelderen i studentavisa i Trondheim er ikke overvettes begeistret, og har mest lyst til å skifte spor når Be steady kommer. Hun trekker frem How they shine og You go I som albumets beste. Mulig det. Jeg lot meg beta og bevege av Be steady live. Ikke mye country over den. Jeg ble veldig positivt overrasket over det musikalske uttrykket til Slow Motion Orchestra. Mer elektronika og ambient enn jeg er vant til å høre. Mulig det har noe med at Solveig har skrevet mesteparten av materialet selv, og ikke bare tolker standardlåter. Platen Tarpan Seasons er basert på et bestillingsverk til Vossajazz i år.

Da Slettahjell som første ekstranummer satte seg ved flygelet og sang (etter sedvane) Tom Waits' Take it with me, ble jeg rett og slett sjarmert. Det er sjelden jeg ser artister som byr på seg selv på denne måten som jeg opplevde at Solveig Slettahjell gjorde på denne konserten. En artist som flere ganger gir uttrykk for at hun er glad for applaus og takknemlig for publikums lydhørhet, inngir både stolthet og respekt.

Har du mulighet - løp og hør!

Foto: Oskar Henn

2009-10-03T19:08:00.002+02:00

SLIK EN SKU'N HATT'

Er Forden i orden, så går den.
Er ikke Forden i orden, så står den i gården.

Det samme kan sies om Saab også. Når den ikke går, så står den. Og det gjør vår Saab nå. Den står. I gården. Med flatt batteri, uten plugger, med gåen tenningsmotor, hva vet jeg. Men går gjør den i hvert fall ikke. Det må jo være minst to uker siden den kom fra verkstedet, så det var vel ikke annet å vente....

Det er få ting som får meg til å ligge søvnløs. Men biltrøbbel tåler jeg ikke. Da våkner jeg svett og utmattet kl fire og gruer meg til regninga skal betales. For den kan jo fort komme opp i to Londonturer. Minst. Det er ikke morsomt.

I gamle dager kunne man jo småfikse litt selv. Instruksjonsboka i den ene hånda og skiftnøkkelen i den andre. Jeg har da egenhendig skiftet både plugger og bremseskiver på min gamle Volvo 142 73-modell. Den gangen var biler mekaniske. Ikke slike fiksfakserier som med Saaben. Den må inn på verksted for reprogrammering. Reprogrammering!! Den skal sikkert ikke opp på en bukk en gang. De bare kobler til noen ledninger og vips! - et par tastetrykk, så er den frisk igjen.

Eller kanskje den bare skal lades. Jeg vet ikke. Tør ikke åpne panseret engang. Startkabler har jeg aldri blitt fortrolig med. Skal jeg ringe Viking? Falken? Og skal jeg si fra til min bedre halvdel eller skal han bare finne det ut når han kommer hjem etter en uke ute i Europa?

Bil er skumle greier. Hadde det ikke vært for at det er så forbasket morsomt å kjøre, skulle jeg bare avstått fra hele konseptet. Men det går ikke for en som synes det er lykken i livet å sette seg inn i en bil. Men den må starte, da!!

2009-09-30T23:29:00.003+02:00

Jeg har begynt å se på tv...

I går kom jeg hjem fra høstferie. Litt sånn post-ferial stemning. Sofaen var eneste alternativet, og siden klokken bare var syv, og jeg bare hadde lyst til å se engelsk kostymedrama, satte jeg meg ned med alle de seks Jane Austen-filmene mine. Men jeg har jo sett alle sammen mange ganger. Det får da være måte på ensporethet. Så jeg gikk for noe annet britisk i stedet, for tror du ikke; jeg fant sesong 2 av Jeeves og Wooster i bokhylla, med plasten intakt. Fire episoder på rappen. Storartet. Glimrende. Utsøkt osv. Ganske hysterisk.

Greia er at jeg liker så godt Hugh Laurie. Stephen Fry også, selvfølgelig. Men spesielt Hugh Laurie. Han er så vanvittig i rollen som Bertram Wooster at det er nesten ikke til å holde ut. Han er ikke så mye dårligere i Blackadder, heller. Antall teite grimaser på den fyren kan antakelig ikke telles. Dessuten kan han håndtere språklige eksesser med større selvfølgelighet enn de fleste andre.

Derfor har jeg lurt fælt på hvordan han egner seg som seriøs doktor. Jeg, som ikke ser på tv, har nå plottet inn Dr House på kalenderen - med ukentlig alarm. Og i kveld så jeg min første episode. Nr 2 av 16. Kan bli vaner av slikt. Jeg var veldig spent på om han unngår de sinnsyke ansiktsuttrykkene han driver med som Wooster. Og det må jeg si, å se Hugh Laurie i scene etter scene uten et eneste smil er ganske rart. Et par gummirykninger ja, men i det store og hele ganske kontrollert. Han sier mye snodig som ikke er så lett å forstå, men jeg kjenner jo ikke rollefiguren enda, så det kommer seg vel etter hvert.

Jeg tror kanskje jeg kommer til å sitte foran tvn de neste 15 onsdagene. Men det er kun hvis det ikke er Champions league-kamper, for da må jeg skygge banen....

Og den fine tegninga, den har Arwen Evenstar laget. Takk til deg.

Søling i fjæra II

2009-07-13T18:14:00.001+02:00

Søling i fjæra

2009-07-13T00:11:00.001+02:00

Joda. Det er pent i Lofoten. Overveldende vakkert, med stupbratte fjell rett i havet. Taggete rekker av utilgjengelige tinder. Idylliske rorbuer ...å spar meg! Det som er fascinerende med Lofoten og i og for seg nordnorge, er den pragmatiske holdningen til søppel. Grav det ned i fjæra, synes å være en gjengs løsning på hvordan man kvitter seg med avfall som ikke blir hentet av renovasjonsvesenet. Så ser det slik ut også, enkelte steder. Det er ved å jakte på dritt blant fjæresteinene du finner de riktig poetiske fotomotivene. Hva de finner på å slepe ut i havet! Biler og gamle landbruksmaskiner, møbler og gammalt ræl, det er liksom ingen grenser. En gang fant jeg restene av en flådd elg. Nei, jeg juger ikke. Det så ut som elgen hadde kledd av seg og gått videre in the nude. Bare hamsen lå igjen. Pent og ryddig lå den der. Det var nesten så jeg trodde den hadde gjennomgått et hamskifte. Men det var altså mennesker som hadde stått for prosessen! Nærmere bestemt nordlendinger. Mulig jegere fra andre områder også forlater elgen på denne måten, men ikke i fjæra! Jaja. Nok om det. Elgen går vel i oppløsning, men neppe den Volvo Duett 1958-modellen som lå to hundre meter bortenfor elgen. På samme lille øy fant vi også en Commer pent parkert oppi skogkanten, en gammel harv og diverse kjerrehjul nydelig dandert i Guds frie natur. Med evige bølgeslag og fjellenes urokkelige aksept som akkompagnement. Jeg har tatt min dose postkortfotos, bevares. Men etter uker med himmel og hav slår det liksom ikke på samme måte lenger. Derimot har dritten i fjæra magnetisk virkning. Det er mitt nye prosjekt. Så følg med, følg med.

2009-07-10T21:14:00.002+02:00

Lofotens hovedstad er blitt urban. Fra å være et dårlig planlagt etterkrigstettsted med mye trasig nybyggeri, ser det nå ut som politikerne begynner å skjønne at de må ta noen grep. Først kom kafeene Du Verden og Bacalao på brygga. Sistnevnte i et nedlagt bilverksted. Veldig stilig og still going strong. Det ble en sosial revolusjon for byen. Så kom Amfi kjøpesenter i 2006 eller når det var. Det tømte sentrum effektivt og smertefritt, og tomme butikker sto side om side som kulisser i en særdeles deprimerende scenografi. Rundt torvet skjedde ingenting, bare turistinfoen lå intakt. Helt til noen kom på å ruste opp torvet. Før, før cafe lattens tid, var det ferjeanløp på torvet, med bilkøer og det hele. Det forsvant en gang på åtti-nittitallet. Men så: her for et par år siden kom Olav Thon med pengesekken og sa at Hey, vi lager kulturhus! Jeg kan betale, bare jeg får hotell i samme slengen. Og det fikk han. Ti etasjer med hotell, rett ved torget og et nøkkelkortkast fra hurtigrutekaia. Hjelp, tenkte jeg. Hva driver de med? Ti etasjer? I Svolvær. Skal det stå å kaste skygge over hele byen? Tenk om vinteren, ikke et lysglimt på hele torget! Helt feildimensjonert i forhold til stedet. Tenkte jeg. Sa det høyt og. Men jeg skal ta tilbake hvert et ord. Det var på høy tid at det skjedde noe i den byen. Høyhuset ble fint det. Og det trigget utbyggere av den andre siden av torget, prosjekt Lofothavn. Ikke ferdig ennå, men i første etasje ligger Delikatessen og kafé Norden og restaurant Du Verden. Lokalene ligger trukket inn bak høye, hvite søyler, som bærer taket over uteserveringen. Over blir det muligens leiligheter, hva vet jeg. Men formen blir avrundet mot havna. Ganske fiffig. Og det er så velkomment. Det er så vidunderlig å hvile blikket på noe gjennomtenkt og moderne. Så takk mr Thon, for at du forlangte de ti etasjene. Synes kanskje du burde krevet bar og ikke dametoalett i det fineste hjørnet i 10. etasje, men ok. Noen kompromisser får vi tåle

Strikking i Vællers

2009-07-10T18:48:00.001+02:00

Vel, ikke akkurat Valdres, men sitter i Lofoten og strikker for harde livet. Fikk akutt behov for et håndarbeid, selv om solen har skint i halvannen uke og badetemperaturen faktisk har vært oppe i 20 grader. Tynn ull skulle det være, et enkelt mønster, siden det er en halv generasjon siden jeg strikket noe av substans. Farge skulle det også være, siden jeg alltid har en tendens til å safe med svart. So here we go. Skikkelig juleRød mohair, litt rett og litt vrangt, lang jakke skal det bli. Kanskje pynter jeg den med noe helt upassende, så den ikke blir altfor prektig. Men det store spørsmålet er jo egentlig om jakka noensinne blir ferdig. Har jeg nok tålmodighet? Jeg er jo ikke akkurat kjent for å sitte foran tvn om kveldene, men det må jeg kanskje prioritere nå, skal ulltullet bli ferdig. Det må i tilfelle gå ut over noen av de 30-40 bøkene jeg leser i året. Hm, dette blir et hverdagsdilemma etter ferien, jeg ser det komme. Får raska på mens jeg sitter stuck i familiefella, Hehe.

Unger i real life

2009-07-01T09:48:00.001+02:00

Det var sommervær på Værøy i dag. Hva bedre å finne på enn å gi seg til på en hvit strand ved det turkise havet? Farvannene her er ikke kjent for å holde høye temperaturer, men overraskende nok overlever man både ett og to dukk. Ungene var elleville, de badet, sprutet og søkte, lekte med tang og skjell og vann og ikke én eneste gang var det snakk om å reise hjem eller skal vi ikke dra snart. Det er så vidundelig å se sine fine barn være unger og leke med det de har for hånden. Det er så deilig å slippe å sette grenser for databruk og tv, mase om frisk luft og bevegelse. De ser ikke ut til å savne livet foran skjermen heller. Og hvem trenger det når vi kan se på havørn og lundefugl, havskodde og midnattsol? Vi er ute hele dagen, om kvelden leser vi. Kan det bli bedre?

Måstad, utflytta bygd på Værøy

2009-06-28T15:06:00.001+02:00

Aldri har vel Lofotens plastpakkede fiskekaker smakt så godt som etter to og en halv time med svært så kupert terreng, steinurer, stier på stupbratte klippekanter.
Kunne nok ha gått fortere, men det tar tid når en skal ta tre hundre bilder på veien. Måstad ble fraflyttet på femtitallet, men tidlig på nittenhundretallet levde det flere familier her. Og for et liv. Fattigslig og hardt. Fiske og forlis, enker og farløse, og en og annen som datt flerehundre meter ned fra fjellet. Men nå er det andre tider. Noen av husene som står igjen er sommerhus, andre er borte forlengst. Men at noen gikk den lange veien med alt de eide for å slå seg ned her på dette gudsforlatte sted, er nesten mer enn jeg fatter. Veien er bare et tråkk flere steder, og steile fjellveggen både over og under. Nesten grøssent. Men vi klarte turen. Og nå skal vi gå samme vei tilbake. Ønsk oss god tur.

Feriekaos

2009-06-24T15:12:00.001+02:00

Det nærmer seg avreise. Siden det er ti grader og regn dit vi skal, er det ikke så godt å vite hva en skal ta med seg. Men på den annen side, det kan jo bli to uker med knallsol også. Har jo vært nord for polarsirkelen før et par ganger, og det er rett og slett ikke godt å vite. Én ting er av jeg skal pakke for meg selv, en annen ting er at jeg må pakke for ungene også. Ok, 11-åringen er grei: t-skjorter, et par hettegensere, olabukser, en slækkis, sokker og underbukser. Men 15-åringen! Ikke er det mye hjelp å få, heller. Kontoret for praktisk påkledning er sørgelig underbemannet der i gården. Tror det er så godt som ødelagt. Det nytter ikke med tyllskjørt på fjellet. Sant å si funker ikke Conversene så bra, heller. Og strømpebuksene med selvlagde hull nytter liksom ikke hvis det regner. Så hva gjør vi? Vi må skrive opp og tenke nøye gjennom, som politimester Bastian så innsiktsfullt utrykte det. Når jeg så HELT TIL SLUTT har fått til et brukbart kompromiss mellom style og reason, er det på tide å begynne å tenke på min egen koffert. Men da er vi allerede halvveis ute av døra og flyet går om to timer. Så jeg ender opp med en masse ræl som ikke passer til noe vær, og glemmer selvfølgelig fjellskoene og må kreke meg ned fjellsidene med flate tøysko og katastrofalt vonde bein. Det er bare en ting å si: hvor er min personlige assistent når jeg trenger henne?

2009-06-22T19:14:00.003+02:00

Bildet er tatt fra kirken Santa Maria Valverde i kommunen Marano di Valpolicella

VALPOLICELLA CLASSICO

Du har sikkert plukket med deg rødvinsflasker fra Valpolicella mer enn én gang på Polet. Jeg har vært så heldig å få bli med på rundtur i dalene som utgjør Valpolicella Classico-området. Det er bare fem kommuner som er klassifisert som classicosoner, nemlig Sant’ Ambrogio di Valpolicella, Fumane, San Pietro in Cariano og Marano di Valpolicella og Negrar. De fem kommunene ligger i tre dalfører nordvest for Verona i skråningene under Lessinifjellene. Varme vinder fra Gardasjøen møter kjølige vinder fra fjellene og gir et mildt og luftig klima.

Det mest spesielle med valpolicellavin er Amarone, en smaksrik vin som er laget på tørkede druer. Amarone kalles gjerne Vino di Meditiazione - en vin som skal oppmuntre til de gode samtalene. Både vinmakere og vinkjennere får et lett drømmende uttrykk når det er snakk om amarone. Den smaksrike, fruktige vinen lages av de aller beste druene og tørkes under svært streng kontroll fra oktober til februar, og lagres på eik i to-tre år før den slippes ut på markedet. Å lage en god amarone er et håndverk som krever presisjon i alle ledd. En amaronevin skal ha en overflod av aromaer som moden kirsebær, solbær, sjokolade og krydder. Smaken skal være rik, fløyelsaktig, varm og perfekt balansert, ifølge de strenge klassifiseringsreglene DOC. Alkoholnivået skal ligge på minimum 14 prosent. Den har lagringspotensiale i 10-15 år.

En annen vin fra dette området som også bør trekkes frem er Ripasso. En ripasso er ung valpolicellavin som helles over skall fra amaroneproduksjonen, og settes til ny gjæring - derav navnet ripasso. På den måten får vinen en litt høyere alkoholprosent og større fylde og kompleksitet. En ripasso er enklere å kombinere med mat enn amarone, og også billigere.

Jeg fikk også veldig sansen for dessertvinen Recioto. Den er også laget på tørkede druer, men er søt, i motsetning til amarone, som er en tørr vin. Den er perfekt til sjokolade, kompletterer liksom sjokoladesmaken uten å bli for søt eller dominerende. Prøv den!

Druetypene som brukes i disse vinene er typiske for Valpolicella: Corvina, Molinara og Rondinella.

Hvis du vil ha høy kvalitet til en svært god pris, se etter Luigi Righettis viner på Polet. Noen er i basisutvalget, andre må bestilles. Amaronen og Ripassoen fra Righetti fikk henholdsvis 86 og 89 poeng i Wine Spectator i februar i år.

The Boat Shed

2009-06-01T21:57:00.001+02:00

Jeg kan tenke meg verre ting enn å sitte på en uterestaurant på stranda, med solglitter og silhuetter, en kald hvitvin og sommervarme. Kommer du til St.Mary's på Isles of Scilly, så sørg for en aften på The Boat Shed. Stilig restaurant, café og hang-out sted på stranda. Litt Ibiza, men britisk. Pete og Charlie (nei, ikke homser, Charlie er dama ;)) driver med lidenskap. Før hadde de båten Halcyon Daze som de tok folk ut i skjærgården med. Men nå har de to små barn, så restaurantdriften holder. Sjømat ++ og ubetalelig utsikt

Tresco

2009-06-01T21:30:00.001+02:00

På Tresco er forskjellen mellom natur og kultur uvanlig stor. Vi hadde fått to gode råd før avreise: ta med matpakke, for prisene er stive der ute. Dessuten; gå lengst nord på øya, der er det flottest. Vi fulgte begge. Fra kaia på vestsiden av øya la vi i vei mot nord. På venstre side hadde vi et smalt sund og øya Bryher. I det turkise vannet duppet seilbåter, mens vi jobbet oss oppover lyngheden. På veien var vi innom et lite forsvarsverk fra Cromwells tid som vi måtte til topps i. Men det var jo den egentlige toppen vi var interessert i. Røsslyngen rundt oss var fremdeles brun, men stien lett å gå. Det som er fint med Tresco, er at det føles som å gå på snaufjellet, men du slipper å slite i timevis for utsikten. Etter kanskje tre kvarter kunne vi legge oss i gresset og se utover Atlanterhavet. Så blått, så turkis og så voldsomt hvitt skum i et eneste kaos mot land. Igjen og igjen, bølger som hiver seg mot klippene uten stans. Tror vi satt en time på gressbakken og bare glante. Så vi ble ikke så veldig imponerte da vi nådde ned til sivilisasjonen igjen. Luksus og strigla hager kan være fint det, men faller litt igjennom etter mektige naturopplevelser. Tresco eies av Robert Dorrien-Smith og er for det meste en ferieøy for rikinger. Island Hotel ligner pensjonistanlegg i Florida og er ikke spesielt sjarmerende, palmer, strender og voldsomt overdådige blomsterbed til tross. Men det smaker alltid med en Chablis... Tresco er også kjent for en subtropisk hage anlagt av salig Augustus Smith, og er sikkert artig for hageentusiaster. Men som sagt: Naturen på sitt beste er bare så mye, mye bedre.

2009-05-30T11:12:00.002+02:00

Gig racing er den største sporten på Scilly. Hver onsdag og fredag konkurrerer hhv damer og herrer om å ro de seksårede båtene først i mål. Gårsdagens race var litt amputert pga sterk vind, så båtene var færre og ruta kortere enn vanlig. Men sola skinte fra en skyfri kveldshimmel, stemningen var høy på følgebåtene og gigene ble klappet i mål etter ca tre kvarter. Bonnet vant, og hun er den eldste gigen. Faktisk fra 1830, nøye restaurert og rodd av et lag fra St. Mary's. På bildet er det Nournour som ror seg inn til 2.plass

Isles of Scilly

2009-05-28T23:27:00.001+02:00

Denne utsikten kunne jeg godt levd med en lang stund. Dessverre er den min for bare fire dager. Besøker øyriket utenfor Cornwall hvor Olav Trygvasson i sin tid møtte en seer og ble omvendt. Bor på St Mary's og tipper vi tar en båttur eller to ut til Tresco og St Martins. På sistnevnte finner en vingård som jeg har lyst til å se. Men mer om det siden, hvis det går an å blogge herfra, så dårlig mobildekning som det er her ...

2009-04-18T23:00:00.003+02:00

MED KAADA TIL HIMMELEN

Jeg har sett Gud. Han åpenbarte seg for meg og jeg fikk gå inn i hans himmelske saler. Jeg skred inn og nikket til høyre og venstre, hvor de kjortelkledde gjestene satt langs uendelige langbord pyntet med tyll og gullstøv og tynt porselen. Over oss hang tusener av lysekroner av krystallprismer, lyset sildret over oss i alle regnbuens farger. Vårherre gikk med meg som en lun, godmodig trollmann og fortalte om livet blant de salige. Min plass ble pekt ut for meg og jeg gikk med stor undring rundt i den overveldende følelsen av å være hjemme, over å ha fullført løpet, over å ha vært tro mot meg selv. Samtidig, i all denne herligheten - et vemod over de som ikke har klart det, de som er igjen og som jeg aldri mer skal se...

Du tror kanskje jeg overdriver? Nei. Slik føles det å være på Kaada-konsert. Hans guddommelige geni virvles rundt og drysser over deg som tryllestøv. Hans uvirkelige lydbilder surrer for ditt indre blikk som vage minner fra en barndom du aldri kommer til å huske. Små ringlende bjeller, lyden av en snurrebass, et ensomt øyeblikk, monsteret under sengen, lyden av mørket, du og bare du i hele verden. Mens du er som mest sårbar åpner himmelen seg og du vet du er reddet.

Tusen takk, John Erik Kaada. Tusen, tusen takk.

2009-03-05T21:22:00.002+01:00

SLIK SER HAN UT NÅ

.....hm... Dagsavisen bringer flere bilder av den lett aldrende popkongen som etter x antall år er klar for verden igjen. Han har jo, som vi alle vet, vært i frivillig eksil i Bahrain hos sjeik Abdullah i det siste, og paparazzier avslørt at han har dekket til ansiktet med ...kanskje ikke hijab, men noe med samme effekt. Men nå?!! Fresh og botoxet stilller han opp til fotografering, med mandig hake og lettspikket nese og leppene? - ikke helt enkelt å beskrive dem, og kanskje ikke helt heldig med kniven der heller, men...

I fjor ble det i Aftenposten debattert om vi kan snakke om begrepet rase. Kronikkredaktør Knut Olav Åmås mente uttrykket ble brukt i overraskende stor grad, men hva mente folk egentlig med r-ordet? Han konkluderer for sin egen del: For "rase" sementerer skiller og kategoriseringer som er fullstendig uholdbare. Det finnes dyreraser, ikke menneskeraser. Vi har mange ord som langt bedre dekker forskjeller mellom grupper. Det er mitt samtidsargument for å slutte å bruke "rase".

På 1800-tallet ble folkegrupper sør for Sahara av antropologer kalt den negroide rase eller negroider. Typiske trekk var bred nese, krusete hår og mørk hud.

Noen som husker hvordan Michael Jackson så ut i 60-årene? Akkurat - bred nese, krusete hår og mørk hud. Men rase? Jeg tror vi trygt og med stor fordel kan kaste fra oss rasebegrepet. Spesielt når det gjelder Michael Jackson.

For noen år siden skrev Dagbladet en sak om markedet for ansikter fra lik. Det saken dreide seg om, var transplantasjon av ansikter fra donorer. Den første operasjonen av denne typen ble ansett som vellykket da den ble utført i desember 2005. Pasienten ble visstnok perfekt, ifølge kirurgen. Fikk hun da et utseende som en mellomting mellom seg selv og donoren? Hvem var det hun så i speilet da hun våknet opp?

Hvem er det Michael Jackson ser i speilet hver morgen? Jeg bare lurer...

2009-03-01T23:26:00.005+01:00

POLITISK KRUMSPRING

Jeg hadde sett frem til å prøve de nye turskiene mine. Været var upåklagelig, og gode venner hadde også bortoverløypene i sikte. Skistøvlene satt perfekt og blåswixen var forskriftsmessig smurt utover festefeltet. Det lå altså an til en vintersporthöjdare uten sidestykke på denne siden av konfirmasjonsalderen. Og det gikk riktig bra. Diagnonalgangen satt som et skudd, små motbakker ble forsert med lett fiskebeinsløp mens den ene nedoverbakken vi møtte på, krevde kontrollert plogingsteknikk. Det så ut til å bli rene sjarmøretappen. Hadde det ikke vært for én tabbe: jeg fravek mine prinsipper og svingte til HØYRE. Jeg har ikke beveget meg i den retningen siden midt på åttitallet og skulle selvfølgelig ikke foretatt denne feilvurderingen nå heller. På bildet kan det se ut som om jeg befinner meg på den brede vei fremad, men jeg har altså akkurat tatt en brå høyremanøver, med det resultat at jeg totalt mistet fotfestet og havarerte i forvirringens skammelige farvann. Som om dette ikke var nok, ble episoden dokumentert av Høyres for anledningen stedlige representant, behendig utstyrt med adekvat teknisk utstyr. Hva mer kan jeg si? Neste gang blir jeg med Sponheim til Finse!!

Ok, da!

2009-02-27T22:10:00.001+01:00

Lett snø. Så klart ut fra morgenen. Men så kom skyene. Sur vind. Svett og sliten etter en time med prøving og justering av ski, innkjøp av hansker og snøbriller, kø foran billettluka. Og innen jeg har kommet så langt som i heisen, er jeg kald igjen. Men når sola endelig får overtaket og bakkene ligger der og heiskøen går unna på tre minutter og jeg ikke er kald på fingrene og kan vifte med tærne i slalomstøvlene og det ikke verker i lårene og de nye solbrillene sitter perfekt, DA synes til og med jeg at det er stas med vinter :-)

2009-02-24T12:41:00.005+01:00

CHE NE È STATO DI TE, BUZZ ALDRIN?

Leser i Aftenposten at Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? får storartede anmeldelser i Italia. ..sterk kandidat til årets bok... en roman pakket med overraskelser....leseren blir blåst bort av forfatterens poetiske, men samtidig direkte stil, er noen av sitatene som er gjengitt. To sider i Corriere della Sera og div. andre medieoppslag sørger forhåpentligvis for at forfatteren som er ekspert på å skildre unge menn i total oppløsning, får inn noen kroner så han kan pønske ut flere angstplagede karakterer på vei inn i et voksenliv de ikke helt tør nærme seg.

Selv har jeg med glede lest Hässelby, som omhandler en "voksen" Albert Åberg. Han greier ikke å forlate barndomshjemmet sitt, men blir værende hos faren og satser dermed sin egen lykke på det prosjektet. Hans forsøk på selvstendig liv og hans utflukter ut i virkeligheten, viser seg bare å føre til enda mer ensomhet og uvirkelighet. Også i denne boken går vår helt i oppløsning, og det er uvisst å si om det er den totale ensomheten som fører Albert ut i en hallusinatorisk tilværelse eller om dette er en kulturpessimistisk fremtidsroman som viser oss vår egen förintelse. Den er uansett hjerteskjærende gjenkjennbar, om enn noe fjernere for oss enn Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Jeg har ikke kommet så langt i astronauthistorien, men allerede har hovedpersonen mistet grepet totalt. Det forundrer meg at det er mulig - er det virkelig slik at når det blir skikkelig krise, så er hukommelsestap og hallusinasjoner naturlige reaksjoner? Nå er disse to karakterene menn. Kanskje de demmer opp trykket lenger enn oss jenter. Jeg innbiller meg at vi ville snakket oss ut av slike kriser lenge før vi begynte å se syner eller ikke vite hvor vi har vært de siste døgnene.

Men altså: Johan Harstad for gode kritikker i Italia. Jeg gratulerer og gleder meg til å lese ferdig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

2009-02-08T12:53:00.001+01:00

JEG VIL KJØPE LEILIGHET I SYDFRANKRIKE

Du synes kanskje det er fint, du. Men jeg liker ikke dette her. Når snøen laver ned som den har gjort de siste dagene, går jeg rundt og banner i raseri. Alt er fælt.jeg hater det så intenst at jeg MÅ si det. Når det er vinter og kaldt går livet mitt i stykker. Jeg går i oppløsning. Klarer ikke å forholde meg til det på noen rasjonell måte. Blir enormt stressa. Så nå er det bare en ting å gjøre: jeg må kjøpe meg ski! If you can't beat them, join them!

2009-02-03T22:48:00.003+01:00

SELVFØLELSEN NED I SKOA

Det er svært så fort det går å bli deppa når oppdragene og pengene uteblir. Ide etter ide blir forkastet, takket nei til. Alt du har bygget opp i løpet av fjoråret velter som et korthus når det kommer til januar. Tørke, skepsis, usikkerhet - ingen har noen entusiasme. Selskaper går konkurs, pengene kan du bar se langt etter. Det er et slit å være selvstendig næringsdrivende i januar. Men - det er vel ikke bare jeg som sliter....

2009-01-12T19:26:00.003+01:00

TO BOT OR NOT TO BOT

I dag fikk jeg parkeringsbot. Hæ? Jammen, jeg har da betalt! Hvor i h... har jeg gjort av lappen? Har jeg lagt den i lomma? Febrilsk leting. Men der ligger den jo! På passasjersetet. Ringe ringe: er det Tønsberg Parkering? Du, jeg har fått en bot, men jeg HAR betalt, altså. Å, der ser jeg parkeringsvakta. Jeg snakker med han. Jeg ringer av, triver parkeringslappen og vifter til vakta på andre siden av gata. Osv osv. Men bota må betales, læll. Legger jeg ved kopi av parkeringslappen, er det en viss mulighet til å få ettergitt beløpet. Så får jeg bare håpe de gidder å behandle saken!

2008-12-08T20:27:00.002+01:00

FOR SMALT .... JEG VET

I det siste har jeg forsøkt å selge en sak jeg synes er ganske morsom. Den handler om en liten britisk øy, som har lokalt selvstyre og til nå har vært strålende fornøyde med å ha en føydal herre til å styre over seg. Sammen med 39 andre landeiere har han sittet i øyas parlament, og bare 12 medlemmer har vært andre enn landeiere. Disse landeierne hadde automatisk plass i parlamentet fordi det en gang på 15oo-tallet, nærmere bestemt 1565, ble bestemt at øya skulle gis som lenseiendom for en viss Helier de Carteret mot at han betalte den engelske kronen 1/20 del av ridderlønna si og dessuten lovet å holde seg selv og 39 menn bevæpnet med musketter, i tilfelle pirater eller annet pakk skulle finne på å erobre øya. Disse 39 bevæpnede mennene hadde som oftest koner, og fikk de en førstefødt sønn, arvet disse eiendommen og dessuten setet i parlamentet. Slik gikk nu dagan. De arvet seg ned i gjennom århundredene, til plutselig en dag noen sa: Det er ikke rettferdig. Det strider mot demokrati og menneskerettigheter.

Noen hadde kjøpt naboøya, og de var ikke fornøyd med den loven som sa at bare førstefødte sønn kunne arve eiendom, for de ville at alle barna deres skulle arve. Dessuten syntes de ikke noe om at det bare var de med landeiendom som kunne bestemme, så de meldte fra til EU og Haag og jeg vet ikke hva. Siden de hadde så mye penger, kunne de dytte disse sakene sine helt frem til Dronningen. Men Dronningen hadde allerede sagt ja til å forandre loven, for de lure øyboerne hadde funnet ut at de måtte komme rikingene i forkjøpet. Så de foreslo noen nye lover selv, og de syntes Dronningen var gode. Det syntes ikke rikingene. De ville ha enda mer demokrati enn øyboerne, så hvem vet hvordan det skal gå.

På onsdag skal de i hvert fall velge seg et nytt parlament. Denne gangen er det alle over 18 som har bodd på øya minst ett år som skal velge blant 57 nominerte kandidater, som ikke nødvendigvis eier land, men som vil være med å styre øya. Det betyr altså at 450 års føydalstyre brått er slutt. Tenke seg til! En liten engelsk øy med føydalt styre. Helt frem til 2008. Er det ikke festlig?

Jeg kunne fortalt mye artig om denne øya. Noe av det presenterte jeg for DN, VG, Dagsavisen, Klassekampen og Aftenposten. Alle sa nei takk. Er den så dårlig? tenkte jeg. Men det var ikke det. Den var for smal. For smal for VG, for smal for Dagsavisen. Til og med for smal for Klassekampen. Interessant, men ikke viktig nok. 450 års føydalstyre??? I vårt naboland England? Det er jo en historisk begivenhet.

Derfor er jeg litt sur i dag. Men bare til i morgen, ikke sant?

2008-11-25T22:51:00.003+01:00

Jeg faller og
faller
ned gjennom
sjakten
i meg selv,
forbi lag
etter lag
av ruinbyer
hvor bare en sovende fangevokter
er igjen,
forbi førspråklige boplasser
og huleveggen med avtrykk etter
den første hånden: din hånd.
Faller. Faller.
Bunnløs
er jeg likevel
ikke.
Men også bunnen
faller. Og fallet
faller. Ingen
får
det siste
ordet.

Tor Ulven

2008-11-11T19:32:00.002+01:00

HIT. ELLER DIT.

Tidligere i kveld var jeg ute og gikk en tur, og i løpet av en liten halvtime, måtte jeg forklare veien for tre forskjellige sjåfører. I og for seg ikke så spesielt. De skal et bestemt sted, og ber om hjelp til å finne akkurat det stedet.

Men tenk hvor rart det hadde vært om de stoppet for å spørre meg hvor jeg skulle. Tenk om de lurte på om jeg er på riktig vei eller om jeg kjenner terrenget jeg befinner meg i. Jeg gjør jo ikke alltid det, så noen ganger hadde det faktisk vært fint om noen kunne peke på riktig retning og geleide meg videre. Eventuelt om jeg kunne stoppe noen og spørre hvor jeg skulle gå.

De andre fant veien. Ikke jeg

Det var dagens seksordshistorie.

2008-11-11T10:24:00.005+01:00

Dekk!

Jada, jada! Jeg legger meg flat. Bøyer meg i skam. Jeg hører at forklaringene mine er for dårlige. Trenger ikke gni det inn lenger. Jeg har skjønt det: Jeg har kjørt rundt i livsfarlig dårlige dekk. Med barna i baksetet. På vinterføre og i ekstremt dårlig sikt. Og så videre og så videre.

Det hadde seg nemlig slik, at jeg skulle foreta en forflytning med bil til de mer værutsatte grender i dalstroka innafor. Vår tunge Saab 35 fra 2000 hadde vinterdekk, og min bedre satte dem på under tvil, med det argumentet at vognen bare ferdes i sydlige strøk. Med fire millimeters mønsterdybde kan vel doningen karakteriseres som et tvilsomt tilfelle. I alle fall, jeg pakket unger og bagasje i bilen og la i vei. For å slippe å stå i kø ut av Oslo en fredag ettermiddag, tenkte jeg at jeg skulle ta mer landlige ruter, Drammen-Hønefoss over Skaret, Jevnaker, Brandbu, Lygna, Eina og riksvei 4 hjem til bygda. Typisk at det skulle bli så dårlig vær akkurat denne helgen!

Vi freste oppover E18 i snøslaps og underkjølt regn. Fartsgrensen på 100 ble litt i overkant, men gjennomsnittsfarten lå på 80. Det gikk så fint, så! Tok av ved Kjelstad, etter obligatorisk pause med og uten rosiner. Det snødde store flak, var mørkt som i du vet selv hvor og føret var fælt. Sikten var urdårlig og snøflakene kom mot meg som nåler på et digert pinnsvin. Det har egentlig en litt hypnotiserende virkning med slike snønåler, så jeg måtte konsentrere meg om ikke å se på dem. Hadde problemer med å henge på bilen foran, og tenkte at vi får ta den tida det tar. Godt oppi dalen er veien stengt. Selvfølgelig. Jeg visste jo at de holdt på med veiarbeid og sikring, men trodde veien var åpen i helgen. Jeg hadde passert noen store, gule skilt på veien, men det eneste jeg hadde registrert var at tidspunktene for når veien skulle være stengt, var teipet over. Jeg hadde ikke fått med meg at ordet Stengt ikke var teipet over!! Bomtur!

Egne feil er ikke noe vits i å ergre seg over. Det er bare å svelge nederlaget og tenke løsningsorientert. Nedover igjen, med like dårlig sikt, like dårlig føre og like dårlig veigrep. Jeg snirkler meg av gårde, er så godt som enslig på veien. Og takk og lov for det. Plutselig sklir bakparten ut og vi seiler av gårde i helt feil retning. Tusen tanker raser rundt i hodet, men jeg ratter relativt veloverveid. Veigrepet er totalt fraværende. Vi seiler ganske enkelt uten å ane hvor dette skal ende. Men man har jo vært ute og kjørt på vinterføre før, så rattingen viser seg å være helt riktig avbalanset og bilen retter seg opp og legger seg pent inn igjen i sin egen fil og fortsetter ferden. Men hjertet! Det var rett før det spratt ut av munnen på meg et øyeblikk der. Og jeg forbanner både været, føret, bilen og mørket.

Men vi er jo ikke halvveis en gang, så det er bare å kjøre på. Fredagstrafikken har heldigvis gått over på den tida vi har brukt på å kjøre rundt i Buskerud, og riksvei 4 tilbakelegges mil etter mil over Harestua i stummende mørke, opp gjennom Hadeland med litt mer lys. Det går relativt greit. Så begynner Lygnabakkene. Jeg tror det er fordi jeg har automatgir at det spinner opp bakkene. Det er vanskelig å henge på bilen foran her også, for hver gang jeg gasser, spinner hjulene. Det er to filer oppover, ikke brøytet og sporete, men jeg blir forbikjørt både én og to ganger. En ting er å kjøre oppover, men jeg skal jo ned fra Lygna også. Det går i 30 og 40, og hele tiden må jeg bremse fordi bilen går så fort opp i turtall når det er nedoverbakke. Jeg vet det er en vinterfunksjon på bilen, men har aldri prøvd den, og vil i hvert fall ikke eksperimentere nå. Så jeg snegler meg av gårde. Det skal sies at det er andre ute på veien som også sliter. Det går ikke fort for noen av oss, og jeg tipper alle er lettet over å kunne flate ut langs Einafjorden. Jeg er i hvert fall utrolig lettet når jeg endelig kan parkere doningen og lire av meg en mindre kultivert ramse om automatgir og dårlig føre.

Dagen etter får vi besøk. Han kikker på bilen og lurer på hva i all verden slags dekk det er jeg kjører rundt med. "Du kan ikke kjøre oppi her med slike dekk," sier han. Det er ingen som sender de en er glad i ut med så dårlig mønsterdybde. Jo mer glad i, jo bedre dekk, slutter han kategorisk. Og så unger og greier.... Huff og huff.

Som sagt. Jeg bøyer meg i skam. Det hører med bil- og kjøreferdigheter at man lærer seg til å skifte dekk i tide og ellers ta vare på bilen, akkurat som det hører til boferdigheter å holde det noenlunde ryddig og rent.

Jeg tror jeg har lært. Dro i hvert fall hjem med "ny" bil, og gikk straks i gang med store rengjørings- og vedlikeholdsoppgaver.

2008-10-28T17:43:00.002+01:00

Hei Emi!
Litt dystert i dag: I dag ble det kjent at en mann ble idømt seks års fengsel for å ha tatt livet av sin stesønn på åtte år. Samtidig fikk en annen mann 12 år for å ha tatt livet av sin kamerat. Hva synes du - er det ikke noe som skurrer her?

2008-10-27T22:18:00.002+01:00

Hei Emi!
Har du noen gang opplevd at hodet ditt har tatt en fridag mens du selv må gå på jobb?

Hva gjør du da? Jeg mener, det er jo ikke akkurat enkelt å gå til et intervju for eksempel når hodet er tomt. Når det kjennes lukket og låst, som om kontorpulten er ryddet og hjernen et helt annet sted.

Lurer på om det når hjernen har fri at kvinner går på vaskerommet og sorterer tøy?

2008-10-24T18:41:00.003+02:00

BREV TIL EMI - en glimrende ide!!

Jeg har i et par dager (og netter) nå sittet og lest Emi Gunérs blogg Letters to Marc Jacobs, og den er bare gull. Jeg ble så glad over hele prosjektet at jeg straks og med en gang må tilegne mine blogposts til denne Emi. Jeg vet jeg er sent ute, at mediedekningen av henne foregikk i går og alt det der, men hva så? Jeg får ikke noe fart på denne bloggen min før jeg har en adressat, og Emi tror jeg forstår seg på litt av hvert. I alle fall gamle teakmøbler. Så der er vi to.

2008-09-11T08:48:00.004+02:00

Dette er et bevis på at menn og Ikea er en dårlig kombinasjon. Dessuten er det et bevis på at sponplater er for dårlig!! Se for deg situasjonen: Svetten siler. Du har festet skapsidene på sokkelen. Skapet svaier faretruende. Du skal legge topp-platen på og gjøre hele reisverket litt mer stabilt. Men akk.... før du kommer så langt tar gravitasjonen grep om det hele, trekker sideplatene til seg så spon og skruefester spruter. Hva er da mer naturlig enn å hive hele driten ut vinduet?

Glad jeg ikke var hjemme akkurat da....

2008-08-19T11:08:00.002+02:00

Me and my stripper!!

Den som hadde visst! Forrige innlegg var preget av en viss frustrasjon over gamle tepperester og seigt lim, som bare motvillig lot seg fjerne med brekkjern og zenbuddhistisk tilnærming. Dagen etter min noe utmattende seanse med kubeinet, skulle jeg på mitt nå annet hjem - Byggmakker - for å låne båndsliper. I utleieavdelingen fikk min noe mer praktiske anlagte søster se en maskin hun ikke umiddelbart dro kjensel på, men som hun umiddelbart forsto nytten av. Men se på denne da, sa hun - den må da kunne brukes? Vi hadde i utgangspunktet tenkt å kjøpe barkespade. Men denne maskinen hadde et relativt skarpt, flatt blad i baugen. Så vi dro fartøyet hjem og testet. Joda, tepperestene krøllet seg som fornøyde metemark, og etterlot gulvet TILNÆRMET fritt for den motbydelige seige massen jeg hadde basket sånn med. Men gulvet ble såpass plant at jeg ikke har noen betenkeligheter med å legge sisal over. Så til alle dere som er på vei til å investere i barkespade - ser dere en Duro-Stripper, så grabb den før noen andre tar den!

2008-08-10T23:37:00.004+02:00

Jeg lurer på en ting: Hva tenker folk når de hel-limer veggtilveggteppe i huset sitt? Tenker de at de aldri skal skifte det ut? Eller tenker de at når teppet skal av, så er de døde, eller de har flyttet eller er så rike at de kan få noen andre til å ta møkkajobben! ?

Siden jeg har satt meg fore å spare familien for unevnelige håndverkerhonorarer, har jeg altså påtatt meg å fjerne dritten sjøl. En ting er å dra av teppet. En helt annen ting er å få av lim og tepperester. Uuuurrrrrghhhh!!! Jeg tipper det ikke bare er jeg som sliter med dette tullet, så hvorfor finnes det ikke ordentlig verktøy? Jeg prøvde meg først med sparkel og maleskrape, men nix - ikke effektivt. Så kniv. Bob-bob. Så flatsida på et stort og et lite brekkjern. Hittil mest effektivt. Men så forbannet slitsomt. Tenkte kanskje jeg skulle prøve barkejern.

En ting er sikkert: I morra drar jeg på Byggmakker og låner meg båndsliper, og så freser jeg av det som skal av - hvis det går av.....

2008-07-27T14:12:00.002+02:00

I går var jeg på Verdiløse menn. Hadde ikke tenkt å gå, men ble fristet med fribilletter. Jeg hadde ikke tenkt å gå, for jeg forsøker å unngå miljøer hvor det ruses og drikkes og rotes bort med liv. Det er noe jeg har fått med meg hjemmefra. Skikk deg ordentlig. Ta vare på deg sjøl. Hold deg unna tvilsomt selskap. Gjør de riktige valgene. Ta vare på det du har fått her i livet. Sa de gamle. Så det har jeg forsøkt etter beste evne. Sagt nei til hasj og det som verre er. Full, såklart. Og litt røyking har det vel blitt. Men nei til hasj og det som verre er. Fordi jeg hadde et valg. Ikke nødvendigvis fordi livet mitt var så enkelt og greit, men fordi jeg ikke ville gjøre det verre enn nødvendig. Så - nei takk til hasj og det som verre er.

Derfor hadde jeg ikke tenkt å henge ut med Goggen, Kleggen, Knuger'n og Smith. Tror ikke jeg hadde likt meg noe særlig i det selskapet. Og det gjorde jeg egentlig ikke heller. Jeg kjedet meg litt, synes det ble litt langdrygt med all gørra. Men ærlig talt: ikke mye stas å kikke på all elendigheta. Fikk ikke mer sympati eller respekt for disse skakkjørte sjelene, kanskje tvert i mot. La oss si det slik: De har valgt sitt liv, jeg har valgt litt.

Så vil noen si jeg er motbydelig kynisk, avstumpet og uforstående. Gjerne det. Min datter på snart 14 sa det slik da vi gikk gikk fra forestillingen: De velger det jo selv.... På et eller annet tidspunkt vil jeg si de gjør det. Noen har fæle historier å fortelle, noen har aldri fått en vettug sjanse, noen har mindre overlevelsesdrive enn andre, noen takler smerte mindre enn andre, noen har ingen... ingen som er trygge. Ingen de kan stole på. Jeg skjønner jo at det blir om å gjøre å døyve det verste. Men konsekvensene er jo så mye verre, så jeg begriper ikke logikken. Jeg vil ikke begripe logikken. Jeg vil det skal være klart for alle og enhver at å ruse seg er og blir feil løsning. Det er ingen utvei, det er inngangen til helvetet, og ingen skal fortelle meg at rushelvetet er bedre enn det helvetet de kom fra.

Det skal sies at skuespillerne gjorde en sjuk innsats. Ikke rart de drekker etter forestilling, de må jo være totalt uttømte etter en slik økt. Konseptet, som er basert på Jokkes tekster om livet på fylla, er i og for seg en god ide. Det er jo en dokumentasjon på en tilværelse befolket med mennesker som er like mye verdt som meg.

Men når det er sagt, tror jeg kanskje et jeg godt kunne unnvært forestillingen. Det er så mye elendighet i verden. Hvorfor lage MER? Hvorfor skal vi småborgerlige, ferierende vestfoldinger sitte og la oss underholde av en type tilværelse vi overhodet ikke er interessert i å være en del av? Rent bortsett fra at det er imponerende å se skuespillere som Jan Sælid og Gard Eidsvoll, blir dette mer en forestilling om oss tilskuere som sitter på betryggende avstand til møkka, og i samlet flokk betakker oss for virkeligheten.

2008-07-23T12:19:00.003+02:00

Som oftest synes jeg at norsk arkitektur er traust, lite visjonær og veldig sosialdemokratisk nøktern, selv om arkitektene kanskje synes de strekker seg langt innenfor de rammene de arbeider. Det mangler liksom litt ekstravagansa og lekenhet. Jeg tror det må hefte et meget stort alvor ved arkitektstanden i dette landet. Ikke at alt skal se ut som Frank Gehry eller Zaha Hadid har tegnet det, men litt risiko må det vel gå an å ta?

I noen år har Operaen utviklet seg og reist seg i all sin majestet i et ellers utryddig byområde, skviset inn mellom hovedåren gjennom byen og mer eller mindre vellykkede utviklingsområder. Som et isfjell ligger den der og jeg var lenge usikker på hva jeg skulle synes om den. Det er jeg for så vidt ennå. Men en ting som var en stor og positiv overraskelse, var de allment tilgjengelige områdene. De store, skrånende flatene i variabel helning trekker til seg tusenvis, og det er forståelig: Dette er noe vi alle kan benytte oss av, enten vi svermer for Puccini eller ikke. Turgående som vi er, så har vi her et åpent landskap som nesten gir følelsen av å fly, sveve, gli omkring. En ganske ny opplevelse. Kan minne om torv, plasser, piazzaer, placaer eller squares som vi liker så godt å forholde oss til når vi reiser til andre byer. Men dette er nærmere natur, det er en forunderlig forenkling av former og gjenskapelse av hvite vidder. Det krever litt innsats å gå opp bakkene, passe seg for de utstikkende flisene og endelig nå toppen. Veldig typisk norsk, egentlig, enda så internasjonalt Snøhetta er. Så etter å ha tenkt meg litt om trekker jeg følgende konklusjon for meg selv: Jeg synes Operaen utendørs er praktfull som møtested og opplevelse.

Når det gjelder foajeen er den også tilgjengelig for alle. Olafur Eliassons lysinstallasjon lager et dust neonlys over de hvite marmorflisene, i kontrast til selve operadelens trearkitektur. I sommersesongen vil nok operataket være trekkplasteret for turistene, men en kan jo håpe at vi - når høsten trenger seg på med regn og grå dager - også vil føle oss like komfortable i foajebaren. Forhåpentligvis vil de skandaløst udugelige restaurantfolkene på uteserveringen på sydsiden være byttet ut, og kyllingen ikke fullt så gammel som da jeg besøkte stedet i juni.

2008-04-13T21:44:00.002+02:00

Det går litt treigt med blogginga her nå. Jeg har plenty med jobb for tida, og da blir det mindre tid til å ta seg av de mange avisutklippene jeg tenkte jeg skulle kommentere. Dessuten er det alltid så mange bøker å lese, det velter inn med alle slags titler hele tida. Fantastisk ting i og for seg - jeg tror jeg har lest ca 40 prosent av bøkene i hylla mi og jeg tipper at den prosentandelen går nedover, ettersom jeg stadig lar meg friste av både gamle og nye titler som havner i bokhylla før jeg får sagt Haugen bok. Nå skal jeg skafffe meg Middlemarch av Georg Eliot, for den har Harold Bloom sagt skal med i den vestlige kanon!!! Og dessuten liker jeg engelsk landsbygd....

Sist slukte bok var The word child av Iris Murdoch. Hun er, eller var, ekspert i å konstruere sykt forstyrrende bøker. Mange av hennes personasjer roter seg opp i utenkelige sosiale situasjoner, hvor skeive personers ondskap, begjær, galskap og ettergivenhet tilsauses sammen i en malstrøm ingen ser ut til å komme ut av. Men - man kan jo alltids la et par-tre brysomme karakterer dø, det forenkler jo ofte plottet. Uansett, det er god underholdning og jeg har etter hvert en hel rekke av hennes bøker, samtlige ervervet på loppemarkeder. Tilfeldig? Neppe.

2008-03-14T18:28:00.003+01:00

SLAVEHANDEL?

Har med skadefryd lest om byggmester Harald Langemyhr som har hyret inn polakker i hopetall, stuet dem inn i brannfarlige rottereir og krevd dem for tusenvis av kroner i leie. Skikkelig businessmann! Endelig blir han hengt ut over hele landet for svineriet sitt. Gevinsten han suger ut av de polske bygningsarbeiderne går rett i det fine huset hans i strandkanten, gjerne med materialer fra kommunale byggeplasser, hvis det byr seg en anledning til å raske med seg noe. Jotakk. Gid de finner så mye på han at de kan bure han inne og ta fra han retten til å drive selskap for all fremtid. Det strider mot folks anstendighetsfølelse at slike skal få en bot og begynne på nytt uka etter.

Samtidig som denne historien verserte i avisene, og jeg leste det ganske nøye, i og med at en del av polakkene hadde bodd i nabohuset til mitt tidligere nevnte fraflyttede verksted (det må sies i en bisetning at ordfører Jonstang på Nøtterøy også er medeier i rønna, men han visste ingenting.... ), så holdt jeg på å lese Doris Lessing Det synger i gresset fra Sør-Rhodesia. Da ble jeg minnet om hvordan de hvite kolonistene så på de svarte og hvor usannsynlig dårlig de ble behandlet. Og tanken slo meg - det kan da virkelig sammenlignes hvordan Langemyhr holder på med disse polakkene. Dårlig betalt, elendige boforhold, knapt noe sanitæranlegg, svindyr "husleie", ulovlige kontrakter osv osv. Det er neimen ikke mye respekt å spore der, heller.

Nå er det sikkert ikke alle polakker som er like fromme. Tipper en del av dem synes det er greit å stå fram i media og syte litt, men de finnes nok de også, som har vært her i årevis og kanskje ikke brydd seg så mye med at ting skulle være lovlige.

Men uansett - Langemyhr er en skurk. Enkelt og greit.

2008-02-27T13:15:00.002+01:00

SMART

Jeg leste i laagendalsposten.no nettopp at Block Watne skal bygge boliger for skilte i Kongsberg. Eneboliger og mindre leiligheter i samme byggefelt, så skilte foreldre kan bo i nærheten av hverandre for barnas skyld. De har også tenkt å bygge større leiligheter, kanskje femroms og kanskje ikke tradisjonelle rekkehus, men sammenkjedede boliger rundt et tun.

Så lurt, tenkte jeg da. Da begynner det å ligne på realitetsorientering i byggebransjen!! Kan vi straks få leibare gjesterom???

2008-02-27T09:02:00.002+01:00

ROM FOR ALLE

Er det ikke litt rart at vi - som driver og selvrealiserer oss selv hele tiden, velger og iscenesetter, uttrykker oss kreativt, krever å få utfolde oss i alle mulige retninger - er det ikke rart at vi bor så tradisjonelt. Jeg mener, har du et rom der du kan sitte i fred og ro og lese? Må du dele med PlayStation, sier du? Nææ, så dumt, da! Har du ikke noe sted å gjøre av symaskinen og stoffene dine, sier du? Men kan ikke den stå i arbeidsrommet, da? Har du ikke arbeidsrom? Men der du putter overnattingsgjestene da? Har du ikke gjesterom, heller? Må gjestene sove på flatseng? Så dumt, da! Det går vel ikke når den skrale mora di kommer på besøk, hun kan umulig sove på madrass. Så sønnen din må flytte inn til deg, ja. Hvor lenge gidder han det da?

Hvis vi ser på boligen, så funker det hvis en spiller PlayStation i stua, en sitter på rommet sitt og gjør lekser, en tredje er på kjøkkenet og lager mat og fjerdemann sover. Ved alle andre situasjoner kræsjer planløsningen. Symaskinen på stuebordet forstyrrer de som sitter og ser på tv og motsatt. Hvis kjøkkenløsningen er åpen til stua, går det ikke an å sitte der å lese. Har du besøk av en venninne, er det litt kjipt å sitte på soveværelset, ikke sant? Så hvor, hva og hvordan?

For det første - åpne løsninger er noe tull. Jeg er selv SÅÅÅ fornøyd med at kjøkkendørene (en til gangen og en til stua) kan lukkes. Skulle også gjerne satt inn en dør i vinkelstua, slik at bibliotekskroken med Billyhyller fra gulv til tak ble egnet til lesing. Soveværelset skal jeg ominnrede til lounge som kan være en ekstra stue for voksne som vil være i fred. Men hva jeg skal gjøre med overnattingsgjester vet jeg neimen ikke.

En halvannen etasjes enebolig på snaut 140 kvadrat gir ikke muligheter til så mange sprell, men holder til en kjernefamilie uten spesielle hobbier. Men jeg tror vi tenker for tradisjonelt på hva de forskjellige rommene skal være. Jeg drømmer om en stue som er et arbeidsrom for flere og ikke et visningslokale for syveren og louise campbell-lamper. Jeg ønsker meg en hyllevegg med integrert oppbevaring og tilpasset skrive-/arbeidsbord. Da kunne symaskinene og mac'en stå fremme permanent. Scrapbookingen og julekortverkstedet kunne finne sted uten så mye mic-mac og bordet kunne forlenges til å romme 10-12 stykker.

Hadde jeg orket å drenere rundt huset, kunne jeg laget et multimediarom i rotekjelleren. Det ville løst problemet med PlayStationen og alt tilhørende bråk jeg misliker så intenst.

Men overnattingsgjestene - nei, de vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av. Er det noen som har et rom til leie?

2008-02-23T00:45:00.005+01:00

SLIK LEVER DEI DER: En føljetong fra landet

Den årlige vinterferien er i gang. Som seg hør og bør en nordmann, bar det i vei fra vårlige Vestfold til de mer snørike bygder litt lenger nord. Været var riktignok akkurat slik de hadde spådd det - lokal tåke. Men hvem lar seg stoppe av litt grå graut? Ut på tur - aldri grinete av den grunn. Fram med akebrett og fancy inflatable snøbaderinger. Her skal akes, må vite. De innfødte ville gjerne gjøre litt stas på bybarna, og tenkte at en akerenne for de artige snølekene deres sikkert ville falle i smak. Så ut på jordet bar det. Med traktoren. Og møkkskuffa hengende bakpå. Øverst på jordet var det bare en skarve meter snø, men jo lenger ned i bakken det bar, jo mer sleit traktoren. Eller Traktøren som min mobil insisterer på å benevne kjøretøyet. Nok om det. Etter noen tak med gassen, sto beistet bom fast i hardpakket snø til langt oppover motoren. Den innfødte kom seg verken framover eller bakover, langt mindre til siden. Så da var det bare å gå en runde rundt traktoren og innse at overmotet hadde seiret. Og så vi som skulle i bløtkakeselskap og alt....

I en slik situasjon er det ikke bare å rope på pappa. Som eldst i en søskenflokk på to, synes jeg nok at den innfødte burde ordne opp i saken sjøl. Men jeg tilbød min assistanse i form av fotodokumentasjon av tildragelsen samt å være behjelpelig med å grave fram traktoren igjen. Og det var jo gjort på et blunk. Problemet var bare å bestemme seg for hva en skulle gjøre etter at traktoren var gravd fram. Det var jo fremdeles halvannen meter med snø og rygging var definitivt ikke et alternativ. Garasjen hvori traktoren normalt ville hvilt seg etter dagens økt lå et par hundre meter forut. Og to hundre meter med halvannen meter snø er drøyt. Det var spådd mer snø, så det var klart at traktoren måtte ut av snøhølet.

Så vi hadde ett alternativ: Å måke en vei for den lille røde traktoren, så den atter en gang kunne møte kvelden på sin vante plass. Frem med snøskuffer og kom igjen! Det må jeg si: Jeg har drevet med coretrening og rotasjonstrening i flere år. Jammen er jeg glad for det. Å måke seg ned fra halvannen meter til en halv meter, i to meters bredde to hundre meter krever sin kvinne. Jeg stramma korsettet og svinget snøskuffa så spruten sto. Etter en og en halv time kunne den lille røde grynte seg bortetter autostradaen med fin klaring mellom motor og snø, med peiling garasjen.

Så gikk det bra. Vi rakk kaffeslaberraset om kvelden. Men møkkskuffa - den må nok stå på jordet til våren kommer.

2008-02-09T01:04:00.000+01:00

TAKK FOR ALT

Mitt elskede skriveverksted skal avvikles. Rett og slett rives. For å gi plass til hva? Boliger, selvfølgelig!! Alt og alle må ut. Her har jeg sittet i fem år og skrevet, tenkt, sludret, somlet, sovet og sullet rundt sammen med kolleger i kunstbransjen. Men nå er det slutt. I og for seg er vi to-tre år på overtid, for det er lenge siden eiendomsutviklerne begynte å rasle med sablene. Nå forteller de oss at de har startet salget. Utenfor vinduet mitt ser jeg skog og ikke så mye som en balkong i sikte. Men vi må pakke sammen. Årevis med studier, gamle notater, kompendier, tusenvis av artikler, fotokopier i hopetall, gulnede avisutklipp, rariteter, loppemarkedfunn, bilder, vitsetegninger, ukebladsbilder av Hugh Grant og Jon Almaas, en million interiørblader, førti tusen brosjyrer og kataloger og hyllemeter på hyllemeter med faglitteratur og beslektede skrifter. Kort sagt alt som er umulig å få plass til hjemme.

Siden telefon og bredbånd er sagt opp, foregår jobbingen hjemme. Og det må jeg si: Det oppleves litt spooky å gå hjemme i sitt eget selskap hele dagen. Jeg tar meg i å snakke til meg selv og føle meg utenfor tid og rom. Så lenge det jeg skal gjøre absorberer meg, er det for så vidt likegyldig hvor jeg befinner meg. Det er i det øyeblikket jeg tar en pause, tenker litt over saker og ting og går på kjøkkenet for å lage lunsj - slike ting - at den forstyrrende følelsen kommer over meg. Ja, ikke bare forstyrrende, mer DISTURBING. Alarmerende på noe vis, faretruende, som om all kontakt med verden fra nå av kun skal foregå gjennom internett. Det første jeg gjør når ungene har gått på skolen, er å sette på P2. For å få litt selskap. Men etterhvert skal jeg jo konsentrere meg om andre ting, så dermed må radioen ti stille. Og det er da følelsen kommer. Jeg er alene! Totalt avsondret fra hele verden. Frilanslista er det jo ikke akkurat noe selskap i. Og stillheten er så krevende. Den krever produktivitet, også på de dagene jeg ikke har noe å produsere. Følelsen av å søle bort tiden blir uutholdelig. Så derfor setter jeg på en klesvask. Klesvasken blir det strukturerende element i hverdagen. Og det var vel ikke helt meningen?

Heldigvis skal jeg gjenforenes med min ene kunstnerkollega om noen måneder. Jeg er definitivt ikke typen til å ha kontor i mitt eget hjem.

2008-02-08T08:24:00.000+01:00

JEG TRENGER Å GÅ PÅ SPA!!!

Utsagnet kommer fra min sønn på snaut ti år. Han er stiv i nakken og klager ved frokostbordet. Hver dag, sier han, er han stiv i nakken. En ting er at en tiåring er stiv i nakken. Det tyder på litt for slapp styring fra foreldrenes side når det gjelder daglige aktiviteter. Barn gjør som foreldrene gjør, ikke som foreldrene sier....

En annen ting er at han anser SPA som løsning på problemet. SPA, dere! Ti år, gutt, stiv i nakken. Selvfølgelig er spa det første han tenker. Ordet fysioterapeut eller naprapat kan en kanskje ikke forvente at han har et forhold til. Ikke orker han vel tanken på øvelser som setter i gang blodomløpet i nakke-skulderområdet heller. Men spa kan han altså tenke seg. Han ser sikkert seg selv på massasjebenken i halvluksuriøse omgivelser, mens han får behagelig nakkemassasje og påfølgende forfriskninger. Egeninnsats, hva er det? Han er jo født konsument.

Dette er også språklig. Det handler om hvilke ord du har til rådighet for å beskrive det du trenger å beskrive. For han er spa et ord han kan bruke om et fenomen eller et begrep han kjenner til og innlemmer seg selv i. Dermed kan han bruke dette relativt nye begrepet (i den kommersialiserte form det har i våre dager) i en løsningsorientert prosess. Ganske fascinerende!

2008-01-17T10:21:00.000+01:00

I går kveld var jeg på boklansering med Piratforlaget. En riktig hyggelig affære med et særdeles innbringende resultat for min lesegruppe. Vi deltok nemlig på bokquiz og stakk av med førstepremien - eller premiene skulle jeg vel heller si. Seks bøker til odel og eie. Sikkert berettiget. Det ble oppfordret til kreativitet, og mitt lag leverte en heller tøysete besvarelse med mange - nesten alle - riktige svar. Ble ikke premiert for pen håndskrift som et annet lag ble, men fikk applaus for at jeg en gang i fortiden har servert forleggeren en kake hun ble voldsomt begeistret for. Anyway: Jeg ble kommandert frem for å motta premiene, forrest som jeg satt. Jeg gikk pent frem, fikk bøkene og takket pent både forlegger og forfatter. Og neide! Kan du tenke deg! Jeg neide! Det er vel ingen 40+ som neier! Men jeg gjorde altså det, og tenkte ikke videre over det før jeg våknet med et rykk kl fire om morgenen. Neide jeg? Neide jeg virkelig?

Når slutter man egentlig å neie? Er det når man går ut av barneskolen? Etter man er konfirmert? Etter videregående? Når man får sin første jobb? Når man blir 30? Jeg aner ikke. Jeg vet bare at det ikke er så mange på min alder som går rundt og neier i takknemlighet. Men jeg gjorde altså det i går kveld. Litt morsomt, egentlig. Gudene må vite hvor den innskytelsen kom fra. Kanskje er har begynt å gå i barndommen..... ;-)

2008-01-16T09:16:00.001+01:00

Vi skal til Berlin! Egentlig skulle vil til Paris, men den leiligheten vi hadde sett oss ut, var opptatt. Så viste det seg at utleier hadde en enda finere leilighet ledig i Berlin. Så nå skal vi utforske en for oss ny by. Jeg gleder meg veldig. Samtidig er det en liten hake ved det hele. Flyturen. Ikke at jeg har flyskrekk. Neida, jeg elsker å fly. Det er det som er problemet. Vi reiser aldri til Syden, men vi reiser til europeiske storbyer. Hvert år. Opptil flere ganger i året. Burde vi ikke egentlig slutte med det? Burde vi ikke i stedet ta toget til en norsk by eller en norsk bygd? Burde vi ikke bo på lokale gjestestuer, spise kortreist mat og gå i naturen?

Det er bare det at innerst i min sjel er jeg kulturpessimist. Jeg tror det er for sent. Tenke seg til hvis all kinesere og indere skal få en anstendig levestandard... tenke seg til at alle land skal ha vekst i økonomien... tenke seg til at alle lands ledere skal være ærlige, ikke korrupte og jobbe for en renere verden uten tanke på egen profitt og maktutøvelse... det sier seg selv at det går ad undas uansett. Men vi kan jo ikke sette oss ned og overlate verden til det rene anarki. Jeg mener jo ikke det. Jeg er helt enig med dem som sier at Norge og de rike, vestlige landene må gå foran og vise at de seriøst mener noe med de fine ordene om klimapolitikk. Men det er lett å bli forvirret når politikerne snakker om fortsatt vekst, gassutvinning i Nordsjøen etc etc. Så imellomtiden flyr jeg. Helt til det kommer et forbud. Ansvaret er for tungt for meg. Jeg bor i et halvgammelt hus, har ingen fancy møbler, ok, jeg har bil og sykler for lite, men jeg resirkulerer det jeg kan. Og flyr. Et par -tre ganger i året. Er jeg uansvarlig?

2008-01-10T12:19:00.001+01:00

Er norske arkitekter feige? Spørsmålet ble stilt i P2 i går morges, og til å svare var Nina Berre/Norsk Form, Erling Dokk Holm/Arkitekthøyskolen og Ingerid Helsing Almaas/Arkitektur-n innkalt. Spørsmålet ble stilt fordi Erling Dokk Holm påstår i en kronikk at norske arkitekter ikke tør kritisere hverandres bygg, og at norsk arkitektur får lite faglig oppmerksomhet i den offentlige debatt. Dokken hevder i programmet at det er et avvik mellom mengden av kritikerstoff i mediene og den enorme interessen som finnes blant folk flest for arkitektur og byggevirksomhet. Han ønsker seg mer kritikk, slik at den generelle kunnskapen om arkitektur øker og det generelle debattnivået tar seg opp. Men - arkitektene er altså for feige. Til det svarer Nina Berre at arkitektene til en viss grad er beskyttet innad i lauget, Norske Arkitekters Landsforening, og at kritikk foregår privat - utenfor den offentlige sfære. Konsekvensen er at diskusjonenene ikke når oss vanlige mennesker som skal ferdes i de bygde omgivelsene. Helsing Almaas trekker også frem et poeng, nemlig at arkitekter og andre må utvikle et felles språk for arkitekturkritikk, for "synsing er ikke interessant". Kritikk og debatt må altså være fundert på et språk som reflekterer kunnskap og innsikt.

Dette er ikke vanskelig å være enig i. Men hvis dyktige, innsiktsfulle arkitekturkritikere er et savn, burde vel arkitektene selv eller journalistutdanningen sørge for å tilby opplæring for journalister og skribenter? Dette språket som Almaas etterlyser kommer vel neppe av bare å se arkitektur. Selv har jeg stor glede av å høre en arkitekt begrunne sine valg, og kan få en helt annen forståelse av et bygg når bygget blir forklart. For en amatør er det lett å henfalle til synsing om pent og stygt. Byggets funksjonalitet er for eksempel ikke så lett å få øye på for en som ikke har den nødvendige innsikt i arkitekturens vesen. Hva er visjonær og original arkitektur? Det er ikke bare iøynefallende form og spektakulære materialer som gir god arkitektur. Det handler vel like mye om hvordan bygget kommuniserer med omgivelsene rundt seg, om byggets funksjon er tydelig og om de menneskene som skal bruke det har en naturlig plass der.

Jeg tar med glede imot invitasjon til et kurs i arkitekturkritikk. Invitasjonen kan gjerne komme fra arkitektene, eller kanskje fra kunsthistoriemiljøet. De som kommer derfra er kanskje litt mer uhildet enn arkitektene selv? Uansett må den skriftlige fremstillingen stå i sentrum, og vekten må ligge på synliggjøring av bygningene gjennom et funksjonelt språk som Ingerid Helsing Almaas så riktig påpeker. Et funksjonelt språk følger vel av innsikt? Og innsikt følger vel av erfaring og undervisning? Hvis dette er riktig, synes jeg det måtte være uhyre enkelt å bøte på manglene i kritikerfaget? Inviter oss på kurs!!

Men det er kanskje her feigheten ligger - at arkitektene ikke vil slippe kunnskapen sin løs på utenforstående? Correct me if I'm wrong.....

2008-01-08T13:33:00.001+01:00

I dag hørte jeg på P2 at de skal bygge kulturhus i Bodø så operahuset i Sydney og diverse andre lekkerbiskner bare kan pakke sammen og legge ned. Det skal bli så fint og flott at det er ikke måte på. Arkitektkonkurransen utlyst og vi venter spent. Men en ting jeg lurer veldig på, er hva Bodø kommune har tenkt å gjøre med den gamle svømmehallen? Jeg innrømmer det: Jeg er betatt av bygningen og skulle gjerne hatt den selv. Fantastisk flott arkitektur og perfekt beliggenhet ved byparken, eller Rensåsparken som det vel heter. Der ligger den, majestetisk, moderne, elegant og spennende, men - tømt for vann, overlatt til diverse pøbler og hærverksglade. Det er til å gråte over. Hvor er Christian Ringnes når jeg trenger ham?

Det kunne blitt så stilig som kulturbygg. Ja, ikke at det egner seg for det de har tenkt å berike Bodø med nå om dagen, men som et alternativt utstillings- og konsertlokale. Det kunne blitt så fint, med de eventyrlige proporsjonene og de flotte linjene i bygget. Hadde min by hatt et slikt bygg, hadde jeg nærmest flyttet inn der... Men nå må jeg nøye meg med å følge forfallet år for år, dokukmentere det hele og sørge over verdens dårskap...

Heldigvis ser det ut som noen har ønsker for den gamle svømmehallen: Kulturbasert næringshage, ønsker Linda Dokmo i Team Bodø

PS: Nå har jeg akkurat funnet ut at bygget er tegnet av Cappelen og Rodahl, og sto ferdig i 1969.
Fotografen Anders Valde har dokumentert svømmehallen i prosjektet Concrete Matter fra 2004:
Enjoy!

2008-01-06T23:15:00.000+01:00

Det er nyttår, dere! Jeg har nettopp funnet igjen bloggen min. Den har ligget nede siden 2003, antagelig fordi jeg ikke har hatt noe vesentlig å melde. Ikke at jeg har det nå, men det er jo morsomt å skrive.

Jeg lider av kreativ angst for tiden. Det trykker på fra alle kanter. Utfordringen er bare å klare å velge noe... Skal jeg skrive en bestselger? Kioskvelter? Guidebok? Coffee table book? En artikkel til Aftenposten? Eller skal jeg rett og slett pusse opp toalettet som jeg kjøpte maling til i 2005? Når jeg tenker over det, har jeg jo meldt meg frivillig til å sy kostymer til vårens teateroppsetning, og selv om det snør så det laver nå, så er jo våren her fortere enn jeg rekker å brodere navnetrekket mitt. Hva med strikketøyet jeg så kjekt skaffet meg før jul, og som moren min måtte begynne på for meg, fordi jeg ikke klarte å telle riktig.... Kanskje jeg skal gjøre alvor av å lære meg sunn matlaging. Eller skal jeg rett og slett bare lese bøker? La det flyte rundt meg og lese og lese og lese og bli skikkelig intellektuell, ja beint ut kulturelitisk? Noen mener bestemt vi trenger det her i landet. Jeg vet ikke... bare uttrykket er jo egnet til å irritere. Dette landet er så lite og gjennomdemokratisert, at noen kulturelite tror jeg ikke vi kan snakke om. Noen seriøse kulturarbeidere jobber vettet av seg for å spre litt innsikt og kunnskap, men elite??? Kaller ikke toppidrettsutøvere for idrettselite heller, jeg! Vi har ganske enkelt ikke noe kultur for elite her i landet. Vi har som nasjon aldri vært store, sterke og viktige nok. Visst har vi kloke hoder, viktige og interessante også. Men elite? Definisjonen av ordet er ifølge caplex no: (av fr. élite, gammel partisipp av élire, velge ut), de beste el. fremste; samfunnsgruppe med særlig stor makt el. innflytelse.

I et land som aldri har hatt adel, som fikk sitt første universitet i 1811 (Københavns universitet ble til sammenligning grunnlagt i 1479) og som har en så flat struktur at alle er på fornavn med alle og enhver i statsadministrasjonen, kan neppe forvente å fremskaffe en kulturelite med det første. Men for all del, det er supert at folk som Erling Dokken, Thomas Hylland-Eriksen eller andre taletrengte får medieplass. Masse medieplass. Kall dem bare ikke kulturelite.

2003-03-26T18:51:00.000+01:00

Jenter! Det er på tide å ta lettere på oppdragerrollen. Mer latter og mindre alvor inn i hverdagslivet.

Giving Mirth by Elizabeth Austin
Artikkel fra The Washington Monthly Online

2003-03-22T00:50:00.000+01:00

På tide å annektere et stykke land og begynne for seg selv? Lars Vilks forsynte seg med en bit Sverige i 1980. Snedig gjort, spør du meg.

Besøk Ladonia
Ladonias egen hjemmeside

Ladonia sett med danske øyne.

Rejsen til landet Ladonia
Artikkel fra Berlingske Tidende

2003-03-22T00:18:00.000+01:00

Jeg tør nesten ikke si det, men jeg irriterer meg over folk som skriver postkasse i to ord. Det heter ikke post kasse!!! Men nå - nå har livet mitt tatt en annen vending: Jeg har oppdaget AMO.

Astronomer mot orddeling
Sjekk Tilbakemeldinger i menyen

2003-03-22T00:02:00.000+01:00

Jeg forstår ikke hvorfor folk skal være så skeptiske. Dette er jo bare vakkert.

Skulpturlandskap Nordland
Bilder i bevegelse

2003-03-21T23:34:00.000+01:00

Fascinerende med folk som stadig skifter beite....

Bi for now
Artikkel fra New York Metro.com